Sudetenkrisen
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Kronologi
|
Sudetenkrisen er en betegnelse på den diplomatiske krisen som fant sted sommeren og høsten 1938 mellom Nazi-Tyskland på den ene siden og Tsjekkoslovakia, Storbritannia og Frankrike på den andre siden. Nazi-Tyskland gjorde krav på Sudetenland, et grenselandskap med nesten utelukkende tysk befolkning. Tsjekkoslovakia nektet å godta dette fordi området var historisk tsjekkisk landområde og av enorm strategisk betydning, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen. Adolf Hitler var fast bestemt på å iverksette invasjonen av Tsjekkoslovakia senest den 1. oktober hvis tsjekkerne ikke aksepterte tyskernes krav, og mobiliserte de tyske styrkene. Tsjekkoslovakia var ikke villige til å overgi det såkalte Sudetenland uten kamp, og mobiliserte sine militære styrker for å stå imot et kommende tysk angrep. Krisen kunne eskalere til en europeisk storkrig, siden både Frankrike og Sovjetunionen hadde militære allianser med Tsjekkoslovakia og var forpliktet til å støtte dem i tilfelle tysk aggresjon.
Minnene om første verdenskrigs grusomheter og frykten for en ny storkrig førte til en fredelig avgjørelse av krisen ved Münchenkonferansen den 30. september mellom statslederne av Tyskland (Hitler), Storbritannia (Chamberlain), Frankrike (Daladier) og Italia (Mussolini). Avtalen ga Tyskland tillatelse til å innlemme Sudetenland, i bytte mot at Tyskland gav avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia. Før krigen var over, tilbakekalte Storbritannia, Frankrike og Italia Munchen-avtalen og erklærte den for ugyldig.
Fra britisk side var formålet med Münchenavtalen å forhindre en ny storkrig. Men allerede den 15. mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere resten av Tsjekkoslovakia, og den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen, med den følge at Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland.
Bakgrunn
redigerSituasjonen før første verdenskrig
redigerSudetenland var en region i Nordvest-Böhmen som hovedsakelig var bebodd av etniske tyskere (sudettyskere). Tyskere hadde bodd i området siden det 6. århundre.[trenger referanse] Fra det 12. århundre var Böhmen og Mähren et eget kongerike i det tysk-romerske rike, men uavhengig av de tyske riksstendene.
Etter at det přemyslidiske dynasti døde ut i 1306, ble Böhmen styrt av det luxemburgske dynasti, deretter det jagellonske dynasti, og senere av Huset Habsburg. I det 12. og det 13. århundre kom det store bølger av tyske innvandrere til både Böhmen og Mähren. Innvanderne konsentrerte seg i grenseområdene, hvor tyskerne grunnla mange byer. Enkelte av de senere tyske områdene var inntil tredveårskrigen hovedsakelig befolket av tsjekkere. Etter krigshandlingene og etterfølgende hungersnød og epidemier ble tyskere planmessig vervet til å bosette seg i området av Böhmens adel.
Inntil 1806 hørte Böhmen, Mähren og Schlesien til det tysk-romerske rike, hvoretter Habsburgerne innlemmet kongerikene Böhmen og Mähren i keiserriket Østerrike. De forble en del av det østerrikske keiserriket da de i 1867 slo seg sammen med kongeriket Ungarn for å opprette Østerrike-Ungarn. I løpet av det 19. århundret vokste nasjonalismen både blant tyskere og tsjekkere, og flere konflikter og sammenstøt mellom de to gruppene oppstod, blant annet i 1848, da den tysk-talende delen av befolkningen ønsket å delta i utbyggingen av en tysk nasjonalstat, mens den tsjekkisk-talende delen av befolkningen insisterte på å holde Böhmen utenfor slike planer.
Siden Sudetenland ikke dannet et enkelt historisk område, men var under den böhmiske kronen, er det vanskelig å skille Sudetenlands historie fra Böhmen og Mährens historie. Men i den siste halvdelen av det 1800-tallet begynte også sudettyskernes nasjonalistiske følelser å vokse. I kjølvannet av den økende nasjonalismen oppstod navnet «Sudetendeutsche» (sudettyskere) på begynnelsen av det 1900-tallet. Disse utgjorde opprinnelig en del av en større klassifisering av tre grupperinger av tyskere i det østerrikske keiserriket, som også inkluderte «Alpendeutsche» (Alpetyskere) i det som senere ble Republikken Østerrike og «Balkandeutsche» (Balkantyskere) i Ungarn og i regionene øst for dette. Av disse tre begrepene overlevde kun «Sudetendeutsche», på grunn av etniske og kulturelle konflikter i Böhmen.
På slutten av første verdenskrig begynte Østerrike-Ungarn å gå i oppløsning, og den 28. oktober 1918 erklærte Tsjekkoslovakia seg som en selvstendig stat. Sudettyskerne ville ikke bli en del av Tsjekkoslovakia, og samme måned erklærte områdene Nordöst-Böhmen, Nord-Mähren og Østerriksk-Schlesien seg som Deutschösterreichische Provinz Sudetenland i oktober 1918, og sluttet seg til Republikken Tysk-Østerrike i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, Saint-Germain-traktaten.
Situasjonen i mellomkrigstiden
redigerIfølge folketellingen i februar 1921 levde 3 123 000 tyskere i Tsjekkoslovakia og utgjorde 23,4% av befolkningen. Områder som hadde tysktalende flertall var hovedsakelig Sudetenland, men også enklaver i Mähren og omkring byen Jihlava.
Opptakten
redigerTysk ekspansjon og opprusting
redigerUtdypende artikler: Tysklands opprustning i 1930-årene og Anschluss
Tysklands utenrikspolitikk overfor Tsjekkoslovakia
redigerKarlsbad-programmet
redigerMaikrisen
redigerFall Grün
redigerUtdypende artikkel: Fall Grün
Sudetenkrisen
redigerRunciman-delegasjonen
redigerKrisen eskalerer
redigerChamberlains første møte med Hitler
redigerDen britisk-franske planen
redigerRegjeringsskifte og mobilisering
redigerUtdypende artikler: Regjeringen for republikkens forsvar og Tsjekkoslovakias mobilisering under sudetenkrisen 1938
Klokken 19 den 21. september 1938 aksepterte statsminister Milan Hodža, med støtte fra de andre politiske partiene og etter anbefaling av president Beneš, det fransk-britiske tilbudet ved Godesberg. Nyhetene om den tsjekkoslovakiske regjeringens kapitulasjon resulterte i et utbrudd av nasjonal indignasjon. I Praha samlet store folkemengder seg utenfor parlamentet og Hradčany og protesterte mot kapitulasjonen.[1] Neste morgen gikk innbyggerne til generalstreik og på Wenzelsplassen samlet 100Hodža000 demonstranter seg og krevde regjeringens avgang, innsettelsen av en militær regjering og et program om nasjonal motstand mot tyskerne.[2]
Klokken 10 om formiddagen ble det kunngjort fra parlamentets balkong at Hodžas regjering, nå et symbol for kapitulasjon, hadde søkt avskjed. General Syrový ble bedt av president Beneš om å danne ny regjering. Syrový protesterte og insisterte på at han var offiser og ikke politiker, samt at han ikke var kvalifisert til stillingen. Beneš meddelte ham at nasjonen trengte ham, og etter ytterligere press aksepterte Syrový motvillig anmodningen. Han ble utnevnt til statsminister og forsvarsminister i den såkalte «regjeringen for republikkens forsvar» («Vlada obrany Republiky»), og fra parlamentets balkong talte han til folket:
Jeg garanterer at hæren står og vil stå ved våre grenser for å forsvare vår frihet til det siste. Jeg vil snart kalle på dere her for å ta en aktiv del i forsvaret av vårt land som vi alle lengter etter å ta del i.[2]
Kl. 22 den 23. september 1938 utstedte regjeringen et dekret om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren, en nyhet som ble møtt av stor begeistring av det tsjekkiske folket.
Godesberg-ultimatet
redigerTidsfristen nærmer seg
redigerDen militære situasjonen
redigerTsjekkoslovakia
redigerFem dager etter regjeringen hadde utstedt dekretet om full mobilisering hadde den tsjekkoslovakiske hæren klart å mobilisere i alt 1 280 000 soldater til å forsvare landet. Ut over dette hadde hæren 217 000 hester, 26 000 kjøretøy, 350 stridsvogner, 70 panserbiler, 780 panservernskanoner, 2 270 feltkanoner og 250 luftvernkanoner til rådighet.
Hæren omfattet 22 aktive infanteridivisjoner (en av dem motorisert), 4 såkalte «raske divisjoner» («rychlá divize») bestående av en kavaleribrigade og en motorisert brigade med stridsvogner, 11 såkalte grenseområder («Hraniční oblast») med en størrelse som mer eller mindre tilsvarte en divisjon.
De tsjekkoslovakiske troppene var godt trente, hadde moderne utrustning, høy moral og var villige til å forsvare landet. Den tsjekkoslovakiske hæren hadde kun 350 stridsvogner i 1938 sammenliknet med tyskernes 2 606. Dog var størstedelen av tsjekkernes stridsvogner (298) av typen LT vz. 35, som var bedre pansret og hadde 37 mm kanon som var både overlegen i forhold til de tyske Panzerkampfwagen I og Panzerkampfwagen II.
En av grunnene til den moderne utrustningen av den tsjekkoslovakiske hæren var landets omfattende rustningsindustri. Den viktigste av disse var Škoda-verkene («Škodovy závody») i Plzeň, som var både Tsjekkoslovakias og Østerrike-Ungarns største industrikonsern og stod for produksjonen av blant annet artilleri og stridsvognen LT vz. 35. I Brno hadde man Československá zbrojovka, som blant annet produserte håndvåpen som geværet ZB vz. 24 og maskingeværene ZB vz. 26, ZB vz. 30 og ZB vz. 37, og i hovedstaden Praha var ČKD (Českomoravská Kolben-Daněk) en av hovedleverandørene for militære kjøretøyer til den tsjekkoslovakiske hæren.
Til tross for større styrker hadde den tsjekkoslovakiske forsvarsevnen tre svake punkter: 1) landet var omringet av Tyskland på alle sider; 2) manglende lojalitet blant etniske mindretall (især tysktalende); 3) et svakt og foreldet luftforsvar.
Selv om at de fleste tsjekkerne fulgte ordren om mobilisering, nektet omkring 126 000 å adlyde ordren, hvorav 100 000 var tyskere.[3] Halvdelen av den etnisk tyske befolkningen overholdt ordrene om mobilisering, men grunnet mistanke for sviktende lojalitet ble ikke etniske tyske soldater utplassert ved forsvarslinjene, men tjenestegjorde i forsynings- og logistikkavdelinger.[4] Til en viss grad var man også skeptiske til de slovakiske soldatene (som selv ønsket mere autonomi fra regjeringen i Praha). Overraskende nok viste de ungarsktalende og rutenske vernepliktige seg som relativt lojale.
Det tsjekkoslovakiske luftforsvaret var i antall svært underlegent Luftwaffe. I alt hadde de kun omkring 750 fly, hvorav mange var svært foreldede. Luftforsvarets 328 jagerfly var hovedsakelig av typen Avia B-534 og Bk-534, som til tross for visse sterke sider, var underlegne tyskernes Messerschmitt Bf 109. Samtidig hadde luftforsvaret kun 66 moderne bombefly av typen Avia B.71 (sovjetiske Tupolev SB-2 produsert på lisens), mens resten var foreldede Bloch MB.200 av fransk fabrikat (produsert på lisens) og Letov Š-328 av tsjekkisk fabrikat.
Tsjekkoslovakias forsvarsverker
redigerUtdypende artikkel: Tsjekkoslovakias forsvarsverker i mellomkrigstiden
Tyskland
redigerUtdypende artikkel: Tysklands styrkeoppsetting under Sudetenkrisen 1938
I september 1938 hadde den tyske felthæren en styrke på 2 105 000 mann, noe som også omfattet 184 000 mann i stasjonære grense- og festningsstyrker og 538 000 mann i konstruksjonstropper tilhørende Reichsarbeitsdienst (RAD) uten militær utdannelse. Felthæren hadde 1 382 000 mann i kampenheter, og 900 000 soldater stod klare til å angripe Tsjekkoslovakia den 1. oktober 1938. Også til rådighet for operasjoner mot Tsjekkoslovakia var 60 000 fra den tidligere østerrikske hæren og grensetropper.[5]
Disse angrepsstyrkene var fordelt og inndelt slik:[6]
- 2. armé (Gerd von Rundstedt): 5 infanteridivisjoner, 1 panserdivisjon
- 8. armé (Fedor von Bock): 6 infanteridivisjoner
- 10. armé (Walter von Reichenau): 3 infanteridivisjoner, 3 motoriserte divisjoner, 1 panserdivisjon og 1 lett divisjon
- 12. armé (Wilhelm Ritter von Leeb): 8 infanteridivisjoner, 1 bergdivisjon
- 14. armé (Wilhelm List): 1 infanteridivisjon, 1 motorisert divisjon, 2 bergdivisjoner, 1 lett divisjon, 1 panserdivisjon.
Ved mobilisering ville den tyske hæren ha omkring 2 100 stridsvogner og 3 000 kanoner.
Frankrike
redigerSovjetunionen
redigerItalia
redigerUngarn
redigerMünchenavtalen
redigerUtdypende artikkel: Münchenavtalen
Partene ble enige om en avtale den 29. september, og omkring klokken 1:30 om natten den 30. september blr Münchenavtalen undertegnet av:[7]
- Édouard Daladier, Frankrikes statsminister
- Adolf Hitler, Tysklands fører og rikskansler
- Neville Chamberlain, Storbritannias statsminister
- Benito Mussolini, Italias fører og statsminister
Avtalen ble offisielt introdusert av Mussolini selv om den såkalte «italienske planen» var blitt forberedt i det tyske utenriksdepartementet. Den var nesten identisk med Godesberg-forslaget: Den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland innen den 10. oktober, og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for de resterende omstridte områdene.
Tsjekkoslovakia ble informert av Storbritannia og Frankrike at de kunne enten kjempe imot tyskerne alene eller akseptere annekteringene som beskrevet i avtalen. Den tsjekkoslovakiske regjeringen innså det håpløse i å forkaste avtalen og ta opp kampen mot det mektige Tyskland alene og aksepterte motvillig avtalen.
Virkninger og videre utvikling
redigerOkkupasjonen av Sudetenland
redigerDen første voldgiften i Wien
redigerUtdypende artikkel: Den første voldgiften i Wien
Münchenavtalen ga presedens for en annen grenserevisjonsavtale som omhandlet Ungarns og Polens territorielle krav på tsjekkoslovakisk territorium hvor befolkningen hadde en majoritet av etniske ungarer og polakker.
Den 1. oktober, samme dag som at tyskerne iverksatte okkupasjonen av Sudetenland, krevde den ungarske regjeringen at Tsjekkoslovakia skulle avstå landområder Slovakia og Rutenia til Ungarn, som administrativt hadde vært en del av Ungarn i over 900 år inntil 1918. Kravet ble imidlertid avvist av regjeringen i Praha, som valgte å utplassere hærstyrker langs den slovakisk-ungarske grensen. Samtidig hadde regjeringen i Praha gitt både Slovakia og Rutenia indre selvstyre.
Forhandlinger mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn fant sted mellom 9. og 13. oktober i den slovakiske delen av grensebyen Komárno.[8] Den ungarske delegasjonen krevde at Tsjekkoslovakia avstod alt sør for linjen (og inklusive byene) Senec (Szenc) - Galanta (Galánta) - Vráble (Verebély) - Levice (Léva) - Lučenec (Losonc) - Rimavská Sobota (Rimaszombat) - Jelšava (Jolsva) - Rožnava (Rozsnyó) - Košice (Kassa) - Michaľany (Szentmihályfalva) - Veľké Kapušany (Nagykapos) - Užhorod (Ungvár) - Mukačevo (Munkács). Den tsjekkoslovakiske delegasjonen foreslo først å opprette en autonom ungarsk del innenfor Slovakia og senere å fordele det sørlige Slovakia og Rutenia slik at det var like mange ungarer i Slovakia som det var slovaker og rutenere i Ungarn, noe ungarene nektet. Forhandlingene brøt dermed sammen den 13. oktober.
Da forhandlingene den 9.–13. og den 22. oktober hadde brutt sammen, anmodet partene Tyskland og Italia den 29. oktober om å løse konflikten ved voldgift og lovet at de ville overholde utfallet av denne. Den 2. november 1938 fant voldgiften sted på i Belvedere-palasset i Wien, hvor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Italias utenriksminister Galeazzo Ciano ble enige om at Tsjekkoslovakia skulle avstå alt sør for Senec-Mukačevo-linjen. Som følge av voldgiften skulle Tsjekkoslovakia avstå alt territorium sør for linjen den rumenske grensen. I alt dreide dette seg om 11 927 km² (10 390 km² fra Slovakia, resten fra Rutenia) med over 1 million innbyggere, hvor 852 332 av disse (med en 86,5% majoritet av etniske ungarere) levde i Slovakia. Samtidig ble tildelt Bratislavas forstad Petržalka på Donaus høyre bred og Devín ved Donaus og Moravas samløp, i alt 43 km² og 15 566 innbyggere.[9]
Okkupasjonen av resten av Tsjekkoslovakia
redigerUtdypende artikkel: Okkupasjonen av Böhmen og Mähren i 1939
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Faber, Munich, 1938. s. 323.
- ^ a b Faber, Munich, 1938. s. 324.
- ^ Vojenské dějiny Československa. s. 512.
- ^ «Článek o možnostech obrany Československa v září 1938» (på tsjekkisk). Besøkt 24. januar 2013.
- ^ Michaelis, 1938. s. 73.
- ^ Michaelis, 1938. s. 83-85.
- ^ Gilbert, Martin and Gott, Richard, The Appeasers (Weidenfeld Goldbacks, Weidenfeld and Nicholson, London, 1967), p. 178.
- ^ Popély Gyula. «A komáromi tárgyalások (1938. október 9-13.)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2014. Besøkt 1. august 2012.
- ^ Heimann. s. 92.
Litteratur
rediger- Aaron, Lubomír. Československé opevnění 1935-1938. Pardubice. MK ČSR 59-220-89
- Faber, David. Munich, 1938. Appeasement and World War II. New York: Simon & Schuster, Inc., 2008. ISBN 978-1-4391-3234-0
- Heimann, Mary. Czechoslovakia. The State That Failed. Yale University Press, 2009. ISBN 978-0-300-14147-4
- Michaelis, Klaus. 1938 - Krieg gegen die Tschechoslowakei. Berlin: Michaelis-Verlag, 2004. ISBN 3-930849-34-8
- Ragsdale, Hugh. The Soviets, the Munich Crisis and the Coming of World War II. Cambridge University Press, 2004. ISBN 978-0-521-09918-9
- Taylor, Telford. Munich: The Price of Peace. London: Hodder and Stoughton, 1979. ISBN 0-340-16359-3
- Vojenské dějiny Československa III. díl. Praha: Naše vojsko, 1987. ISBN 28-044-87
Eksterne lenker
rediger- (en) German occupation of the Czecho-Slovak Republic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons