Statssekretær (Norge)

En statssekretær er i Norges politiske system en politisk utnevnt stilling i et departement. Stillingen er rangert som nummer to i departementet, kun med statsråden over seg. Dette gjør i praksis statssekretæren sammenlignbar med en viseminister i andre land, selv om norske statssekretærer ikke møter i statsrådet eller på andre måter overtar statsrådens offisielle plikter i tilfelle denne ikke er tilgjengelig.

Statssekretærer utnevnes av Kongen i statsråd, men er i motsetning til statsråder ofte yngre partipolitikere som ikke har bakgrunn fra regjeringspartienes stortingsgrupper.

Statssekretærer i moderne tid

Ordningen med statssekretærer ble innført i 1947. Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti var for ordningen, mens de borgerlige partiene (Bondepartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre) var imot. Da forslaget ble behandlet i Stortinget den 7. juli ble det vedtatt med 78 mot 41 stemmer, og den 11. juli 1947 ble ordningen gjort offisiell gjennom kongelig resolusjon. Samme dag fikk ble det utnevnt sju statssekretærer i Einar Gerhardsens andre regjering, i Finans-, Forsvars-, Handels-, Kirke-, Landbruks-, Samferdsels- og Sosialdepartementet. Statsministerens kontor fikk statssekretærer på nyåret i 1956, disse hadde tidligere hatt titler som statsministersekretærer. Med John Lyngs regjering i 1963 fikk man statssekretærer i nesten alle departementer, og med Lars Korvalds regjering ti år senere fikk man også flere enn én statssekretær i enkelte departementer, i første omgang i Sosialdepartementet.

I 1968 fikk stortingsrepresentant Paul Thyness (H), selv tidligere statssekretær, stortingsflertallet med seg på følgende vedtak:

«Det henstilles til Regjeringen å ta opp til nærmere vurdering statssekretær-embetets funksjon og status, og eventuelt fremme forslag om hvorledes embetene mest hensiktsmessig kan innpasses i forfatningen.»

Borten-regjeringen nedsatte et utvalg i 1970 for å følge opp vedtaket. I dette utvalget satt Guttorm Hansen og Thyness, og disse la frem fire forslag til grunnlovsendinger for å befeste statssekretærrollen. Utvalget la også frem en offisiell utredning, NOU 1974: 18. I 1976 ble statssekretærordningen skrevet inn i Grunnloven, vedtatt med 146 mot 9 stemmer. Det eneste partiet som var mot endringen var Anders Langes Parti, og dets fire representanter fikk med seg én fra Senterpartiet, tre fra Høyre og én fra Sosialistisk Venstreparti til å stemme imot. Et av forslagene til Hansen og Thyness som ikke gikk igjennom var det at statssekretæren skulle kunne møte i Stortinget (uten stemmerett) på samme måte som statsråder, slik at statssekretærer også ble underlagt et parlamentarisk og konstitusjonelt ansvar. Dette forslaget ble imidlertid droppet etter at Odvar Nordlis regjering gikk imot det.

I 1980 ble Helen Bøsterud den første statssekretæren som kom fra stortingsplass, noe som var blitt mulig med lovendringen i 1976. Dette er likevel heller unntaket enn regelen, og de fleste statssekretærer er fortsatt unge og med liten erfaring fra valgte politiske verv. På 2010-tallet blusset debatten opp igjen blant annet på grunn av at stortingsrepresentanten Bård Hoksrud (Frp) gikk over til å være statssekretær i Samferdselsdepartementet. En tverrpolitisk gruppe med stortingspresident Dag Terje Andersen i spissen foreslo å grunnlovfeste et forbud mot å utnevne stortingsrepresentanter til statssekretærer, men stortingsflertallet ved Ap, Høyre, KrF, SV og MDG stemte forslaget ned i 2016. Stortingsflertallet kom samtidig med en oppfordring til fremtidige regjeringer, der de «forutsetter at det utøves et politisk skjønn som tilsier en viss moderasjon i å rekruttere fra Stortinget».

Eksterne lenker

•  (en) Secretaries of state of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata