Romsdalsdialekt
Romsdalsdialekt er dialekten i Romsdal eller det tidligere Romsdal fogderi, altså områdene omkring Molde, Romsdalsfjorden og Romsdalen (bygdene Vestnes, Sylte, Eid, Voll, Grytten, Hen, Veøy, Nesset, Eresfjord, Vistdal, Tresfjord, Bolsøy, Aukra, Fræna, Sandøy, Bud, Rauma). Dialekten er spesiell idet den er en overgangsdialekt mellom tre dialektområder, og har trekk både fra, trøndsk, vestnorsk og fra østnorsk. Midøya var lenge administrativt delt mellom Romsdal og Sunnmøre, trolig fordi sjøen var viktigste ferdselsvei. Den sørlige/sørvestlige delen av Midøya har tradisjonelt sunnmørsdialekt, mens den nordlige delen har romsdalsdialekt.[1] Ivar Aasen regnet romsdalsk til samme dialektgruppe som trøndersk og nordnorske dialekter basert på utbredelse av apokope. Romsdalsk ligger utenfor jamvektsområdet, mens nordmørsdialekten ligger innenfor. Nordmørsdialekt blir vanligvis regnet som trøndersk[2] eller østnorsk grunntype.[3]
Ifølge Helge Sandøy er den grunnleggende strukturen i romsdalsdialekt vestnorsk eller nordvestlandsk. De grunnleggende forskjellene fra trøndersk og østnorsk oppsto ifølge Sandøy i tidlig middelalder da Sentral-Skandinavia var et felles kulturområde. Påvirkning fra Gudbrandsdalen blant annet ved migrasjon vestover skjedde senere i middelalderen blant annet på grunn svartedauden og etter reformasjonen.[3]
Viktige trekk
redigerRomsdalsdialekten har en av hovedegenskapene ved østnorsk, tykk l, men bare av l, ikke av rð. Dette skiller romsdalsk tydelig fra sunnmørsdialekt som er nærmest nabo i sør.[4] Således gar for norrønt garðr. Samtidig har den en av hovedegenskapene ved vestnorsk, nemlig at den ikke er berørt av jamvektsloven i ord som ender på vokal. Således har den alltid endelsen -e i infinitiv av verb[3] og i svake hunkjønnsord: å gjære, å komme, jente.
Romsdalsdialekten har det til felles med de nordligere norske dialektene at nn og ll tradisonelt uttales palatalt. Derimot gjelder dette ikke så ofte nd. Dialekten har i likhet med østnorsk konsonantforbindelser som mn, ŋn, fs, ft. Et østnorsk trekk er det også at utlydende -r i bøyningsendelser ikke blir til Ə, men bortfaller: som bøk for bøker, og at utlydende -e i trestavelsesformer av bestemt han- og hunkjønn er bortfalt: hæstann.
Som i vestlandsk er det stor bøyningsforskjell mellom sterke og svake substantiver. Bøyningen er stort sett lik den som finnes på Nordmøre og Sunnmøre.
Dativ kan brukes.
Det romsdalske ordet for jeg er det særmerkte i. Flertall første person er me (vi) unntatt i Molde by.[4]
På samme måte som i sunnmørsk ender sterke hunkjønnsord på a i bestemt form mens svake ender på -å.[4]
Monoftongering
redigerRomsdalsk er eneste vestlandsdialekt der det i mange ord har skjedd en systematisk vokalforenkling (monoftongering) for eksempel sier man som regel kjøre og ikke køyre som lenger sør. Orde som reise uttales på romsdalsk ofte som ræse noe som er enda tydeligere i nordmørsk. Denne monoftongeringen er utbredt lenger øst i Norge og særlig utpreget sørøst i Trøndelag. Diftongene er bevart i slutten av ord som øy.[4][5] Sørlige deler av Harøya og Midøya (som tradisjonelt var knyttet til Sunnmøre) har ikke monoftongering skjedd; i Molde, på Åndalsnes og i Romsdalen har diftongene i stor grad blitt bevart. Ifølge Helge Sandøy kan monoftongeringen ha skjedd ved påvirkning fra Nordmøre eller Trøndelag, særlig på 1800-tallet.[3]
Kilder
rediger- Illustreret norsk konversationsleksikon, bind VI. Kristiania: Aschehoug, 1913. «Romsdals fogderi».
Referanser
rediger- ^ Julnes, Johan (2003). Midsund. Elnesvågen: Midsund kommune. ISBN 8279550356.
- ^ Dalen, Arnold (1972). Trøndermål. Oslo: Samlaget. ISBN 8252100562.
- ^ a b c d Sandøy, Helge (2011). Romsdalsk språkhistorie. Oslo: Novus forl. ISBN 9788270996124.
- ^ a b c d Jahr, Ernst Håkon (red.) (1990). Store dialektboka. Novus. ISBN 8270991678.
- ^ Møre og Romsdal. Oslo: Gyldendal. 1977. ISBN 8205091617.