Konerne ved Vandposten
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Konerne ved Vandposten er en roman av Knut Hamsun. Romanen kom ut i 1920, og følger direkte etter Markens Grøde. Konerne ved Vandposten bryter veldig med den positive livsholdningen og troen på mennesket og naturen man finner i Markens Grøde. Hovedpersonen Oliver er den driftige bonden Isak Sellanrås rake motsetning. Der Isak var kjernesunn, nøktern og selv tok ansvar for livet sitt, er Oliver krank, skrytende og prisgitt lykken.
Romanen hører til blant Hamsuns sørlandsromaner, og skildrer et sørlandsk småbygdliv. Aldri gjør Hamsun det mer burlesk enn her, det er nesten så han overskrider grensene for satiren. Det er ikke stort som skjer i småbyen, men alle forsøker etter beste evne å skinne litt mer enn de er, og alt sammen blir fortalt med Hamsunsk mesterskap. Mye foregår på ryktebasis, det foregår litt av hvert i det skjulte, og slik har romanen fått sitt navn. Konerne ved vandposten er de som snakker sammen og vet beskjed om alt som skjer. Hamsun ble kritisert for å holde karakterene i både 'Konerne ved Vandposten' og Siste Kapitel på en armlengdes avstand, noe som var uvanlig for Hamsun, om man tenker på Segelfoss-bøkene og selvfølgelig Markens Grøde. Senere kom August-trilogien, da hadde Hamsun atter en gang trykket sine romanfigurer inntil seg, dermed ble bøkene også varmere.
Der alt i Markens Grøde peker mot nyttig, sunn lærdom og har et klart og tydelig budskap, peker Konerne ved vandposten nese til alt som har nytteverdi og skal være godt. Postmesteren, det gode mennesket, med gjennomtenkt filosofi, sikkert ikke helt ulik Hamsuns, knekkes fullstendig mest av alle, filosofien blir latterliggjort, hele mennesket latterliggjort. Avkommet er bare tull, det er det som ruinerer ham. Stemningen nærmer seg det tsjekhovske, det er ingen som kan utrette noenting, samfunnet er trøstesløst, de bare fungerer som de best kan. Frank blir sendt på skole, Abel går til smeden, ingen kan egentlig bli til noe. Tsjekhov har inderlig ønske om noe annerledes, mens Hamsun i Konerne ved vandposten har ironi og komikk.
Romanen regnes ikke blant Hamsuns største, men er en morsom inngang til hans forfatterskap og en fin kommentar til Markens grøde.