Hirdmannen
Hirdmannen var en norsk avis som ble utgitt av Rikshirden, fascistpartiet Nasjonal Samlings paramilitære organisasjon, fra 16. november 1940 til 5. mai 1945.[1] Avisen var også «kamporgan» for Norges SS mellom 24. mai 1941 og 4. april 1942.
| Hirdmannen | |||
|---|---|---|---|
| Land | Norge | ||
| Type | Avis | ||
| Grunnlagt | 1940; 84 år siden | ||
| Nedlagt | 1945 | ||
| Utgiver | Hirden | ||
Historikk
redigerFørste nummer av Hirdmannen kom 16. november 1940, først bare som et fire siders ukentlig bidrag til Fritt Folk, men fra og med utgave nr. 14 (18/4) 1942 som egen ukeavis. Da ble også sidetallet betraktelig utvidet.[2] Resten av krigen ble Hirdmannen utgitt som en selvstendig ukeavis.
Tidlig i 1941 ble Hirdmannen supplert med et teoretisk tidsskrift, Ideologisk månedshefte for Hirden. I begynnelsen var det Orvar Sæther som redigerte begge publikasjonene. Sæther fungerte som Hirdens stabssjef mens den regulære stabssjefen Thorvald Thronsen var ved fronten.[4] Pressemannen Arnt Rishovd stod som sjefredaktør for både Hirdmannen og Fritt Folk; fra september 1941 var han også innsatt som kommissarisk leder av Norsk Presseforbund.[5] Redaksjonssekretæren i Hirdmannen fra starten av var Yngvar Fyhn (1910-45). I januar 1941 avløste Fyhn Sæther som redaktør. Fyhn fortsatt å redigere avisa da den fikk status som selvstendig ukesavis i april 1942.[6] Han fikk også kontor i hirdens hovedkvarter i Oslo, i Tollbugata 10.[7] Hirdmannen hadde redaksjonslokaler sammen med Fritt Folk i sjette etasje i Folketeaterbygningen i Oslo, på det som dengang het Nytorvet. Avisen ble trykt ved Nasjonal Samling Rikstrykkeri i samme bygg. Avisens skribenter og jorunalister samarbeider tett med Hirdstabens politiske avdeling. Denne staben hadde politisk propaganda som sitt fagfelt.[8]
Organet fikk en viktig rolle, særlig etter at det ble en egen ukeavis. Hirden hadde vokst seg så stor at det ble umulig for Hirdstaben å nå ut til hvert enkelt lokallag. Avisen skulle da fungere som et ideologisk og politisk organ for å utdanne og informere. Omfattende og informative artikler om rasespørsmålet, nordisk historie og jødeproblemet fylte spaltene allerede fra de første utgavene. I første nummer av Hirdmannen påpeker Hirdens stabssjef, Thorvald Thronsen, at Hirdmannen vil uttrykke sine holdninger klart.[9] Gjennom avisen mobiliserte man frivillige til østfronten,[10] - og presenterte senere lister over bevegelsens falne frontkjempere.
Hirdmannen ble utgitt helt frem til krigens slutt våren 1945. Yngvar Fyhn mottok selv nyheten om Tysklands kapitulasjon i Presseklubben den 8. mai. Dagen etter skjøt han sin kvinnelige sekretær, deretter seg selv.[11]
Antisemittisk
redigerHirdmannen var sterkt antisemittisk med sin overbevisning om at det fantes en jødisk verdenssammensvergelse, i tillegg til forestillingen om jødenes rolle i England, deres rolle i Sovjetunionen, og tanken om jøder som en indre trussel i Norge. Den bærende tanken i propagandaen var likevel forestillingen om verdenssammensvergelsen, med jødene som den nordisk-germanske rasens hovedfiende. De andre tre antatte grupperingene ble i Hirdmannen forklart som stråmenn eller kollaboratører for verdenssammensvergelsen som hadde totalt verdensherredømme som mål, jfr falskneriet Sions vises protokoller. Hirdmannen opererte med et kodet språk der begrepet «jødeplutokratiet» var en metafor for «England» og «jødebolsjevismen» en metafor for «Sovjetunionen», som egentlig bare skulle uttrykke at disse arbeidet til fordel for jødene. Antijødisk propaganda ble brukt for å forklare de forskjelligste ting, slik at jødene ble utpekt som skyld i både krig og luftangrep. Før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 var England og «jødeplutokraten» den verste fienden, mens fiendebildet endret seg med invasjonen, da «jødebolsjeviken» i Sovjetunionen ble fremstilt som verst. Antisemittismen var en svært fleksibel fordom som rekonstruerte jøden ved behov.[12]
Helt fra Hirdens opprettelse i 1933 var jødehatet et fundament i organisasjonen. Våren 1941 konkluderte Hirdstaben med at situasjonen i Norge var alvorlig, og at jødene måtte ta mye av skylda. I Hirdmannen florerte jødehatet.[13] Det ble trykt flere artikler som fortalte hvilke forretninger i ulike byer som ble eid eller drevet av jøder. Det ble trykt portrettbilder av jødene så leserne kunne gjenkjenne dem. Tre uker før arrestasjonene av de norske jødene, som ble innledet 26. oktober 1942, begynte Hirdmannen et gjenopptrykk av Sions vises protokoller som skulle vise hvordan jødene tok sikte på å vinne verdensherredømme ved hjelp av hungersnød, krig og ufred.[14]
Referanser
rediger- ^ Ingebjørg Aasta Eriksteins masteroppgave Ei undersøking av antisemittismen i Hirdmannen (PDF) fra 2017
- ^ Sørensen, Øystein (1989). Hitler eller Quisling. Oslo: J.W. Cappelens Forlag A/S. s. 345.
- ^ Usikker datering. Kan være fra pinsestevnet i Borreparken (se Aftenposten 15. juni 1943) eller appell på Slottsplassen 17. mai samme år (se Aftenposten dagen etter).
- ^ Sørensen, Øystein (1989). Hitler eller Quisling. Oslo: J.W. Cappelens Forlag A/S. s. 115.
- ^ Rune Ottesen: «Norsk presse i det okkupert Norge 1940-45» (s. 14)
- ^ Sørensen, Øystein (1989). Hitler eller Quisling. Oslo: J.W. Cappelens Forlag A/S. s. 119.
- ^ Eirik Veum: Nådeløse nordmenn - Hirden (s. 374), Kagge Forlag 2013
- ^ Veum, Eirik (2013). Nådeløse nordmenn. Hirden. 1933-1945. Kagge Forlag. s. 129.
- ^ Veum, Eirik (2013). Nådeløse Nordmenn. Hirden. 1933-1945. Kagge Forlag. s. 130.
- ^ Eirik Veum: Nådeløse nordmenn - Hirden (s. 168)
- ^ Eirik Veum: Nådeløse nordmenn - Hirden (s. 129)
- ^ Ingebjørg Erikstein: Ei undersøking av antisemittismen i Hirdmannen, UiO 2017
- ^ Veum, Eirik (2013). Nådeløse Nordmenn. Hirden. 1933-1945. Kagge Forlag. s. 181.
- ^ Veum, Eirik (2013). Nådeløse nordmenn. Hirden. 1933-1945. Kagge forlag. s. 186.