Geoffrey Chaucer

Geoffrey Chaucer (født ca. 1343 i London, død 25. oktober 1400 samme sted) var en engelsk forfatter, poet, filosof, hoffmann og diplomat. Selv om han skrev mange diktverker er han best husket for sitt (ufullstendige) verk, Canterbury-fortellingene (Canterbury Tales), et frodig og mangslungent verk som minner om Boccaccios Decameronen ved at Chaucers fortellinger også er bundet sammen av en rammehistorie.

Geoffrey Chaucer
Født		ca. 1343 London (Kongeriket England)
Død		ca. 25. okt. 1400 London (Kongeriket England)
Beskjeftigelse		Lingvist, lyriker, sangtekstforfatter, filosof, politiker, oversetter, astrolog, skribent
Embete		Member of the 1386 Parliament (Kent)
Ektefelle		Philippa Roet
Far		John Chaucer
Mor		Agnes Copton
Barn		Thomas Chaucer Elizabeth Chaucer Lewis Chaucer
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Westminster Abbey
Morsmål		Mellomengelsk
Språk		Mellomengelsk, engelsk
Sjanger		Poesi
Viktige verk		Canterbury-fortellingene, Hertuginnens bok, Berømmelsens hus, Troilus og Criseyde, Legenden om gode kvinner, The compleynt unto Pity, A Treatise on the Astrolabe, The compleynt of Venus, The Complaint of Mars, Chaucer's complaint unto his purse, Boece, Fuglenes parlament, The Romaunt of the Rose, Anelida og Arcite
Signatur
Våpenskjold
Geoffrey Chaucer på Commons

Chaucer blir stundom kalt for «far til den engelske litteratur», og av enkelte forskere kreditert for å være den første forfatter som demonstrerte at det folkelige engelsk språk, såkalt mellomengelsk, kunne brukes kunstnerisk og høyverdig på en tid hvor hofflitteraturen ble skrevet på fransk-normannisk eller latin. Selv om han i to perioder levde i unåde var han mesteparten av livet tilknyttet nær den politiske makten.

Geoffrey Chaucers stil og teknikker ble etterlignet i århundrene etter hans død. William Shakespeare lånte handlingen for sitt drama Troilus og Kressida (1601) fra Chaucer. John Dryden og Alexander Pope moderniserte flere av hans fortellinger.

Biografi

Bakgrunn

Chaucer som en pilegrim fra Ellesmere-manuskriptet.

Tradisjonelt blir det opplyst at Chaucer ble født i 1343 i London, men nøyaktig dato og sted vites ikke med sikkerhet. Hans far og bestefar var begge vinhandlere i London, og i mange generasjoner før dem var familien handelsmenn i Ipswich. Hans navn er avledet fra det franske ordet chausseur som betyr skomaker. I 1324 ble hans far, John Chaucer, kidnappet og tatt til fange av hans tante som håpet å få den tyve år gamle gutten til å gifte seg med hennes datter, i et forsøk på å beholde familiens eiendommer i Ipswich. Tanten ble satt i fengsel, og boten på £250 tyder på at familien var velstående i øvre middelklasse. John ble isteden gift med Agnes Copton som i 1349 arvet eiendom; blant annet 24 butikker i London fra hennes onkel, Hamo de Copton, som er beskrevet som «moneyer» (myntpreger) i Tower of London.

Det er ingen detaljer om Chaucers første år og utdannelse, men sammenlignet med hans nære samtidige lyrikere, William Langland og den navnløse som kun kalles for Pearl Poet, er hans liv godt dokumentert med bortimot fem hundre skrevne stykker som vitner om hans karrière. Fra hans verker er det opplagt at han kunne lese fransk, italiensk og latin.

Den første gangen han nevnes i kilder er i 1357, i husholdningsopptegnelsene til Elizabeth de Burgh, hertuginne av Ulster, da hans fars forbindelser sørget for at han ble adelskvinnens pasje. Han hadde posisjon også som hoffmann, diplomat og embetsmann foruten å arbeide for kongens innsamling og katalogisering av skrapmetall. I 1359, i begynnelsen av hundreårskrigen, invaderte kong Edvard III Frankrike og Chaucer reiste med Lionel av Antwerpen, 1. hertug av Clarence og andre sønn av Edward III og Elizabeths ektemann, som en del av den engelske hæren. I 1360 ble han tatt til fange under beleiringen av Reims og holdt som krigsfange. Han må ha blitt betraktet som en dyktig soldat for kongen og venner bidro med den store summen på £16 i løsepenger. Han ble deretter kjent en stund som «Fangen».

I kongens tjeneste

Et portrett av Geoffrey Chaucer fra 1600-tallet av en anonym maler.

Etter dette er detaljene om livet hans usikre, men det synes som om han reiste rundt om i Frankrike, Spania og Flandern, muligens som en budbringer og kanskje dro han til og med på pilegrimsreise til Santiago de Compostela i Spania. Omkring 1366 giftet Chaucer seg med Philippa (de) Roet. Hun var en hoffdame (lady-in-waiting) for Edvard IIIs dronning Filippa av Hainault, og var en søster av Katherine Swynford, som senere, omkring 1396, ble den tredje hustruen til Chaucers venn og velynder, John av Gaunt (tredje overlevende sønn av Edvard III). Det er uklart hvor mange barn Chaucer og Philippa fikk, men tre eller fire er det antallet man vanligvis antyder. Hans sønn Thomas Chaucer hadde en glansfull karriere og ble førstehovmester for fire konger, utsending til Frankrike og ordstyrer av Underhuset. Thomas barnebarns sønn, John de la Pole, jarl av Lincoln, var arving til den engelske tronen utpekt av Rikard III av England, før han falt i slaget ved Stoke Field i 1487. Geoffreys andre barn var sannsynligvis blant annet Elizabeth Chaucy som ble nonne, Agnes som var deltager ved kroningen av Henrik IV av England, og enda en sønn, Lewis Chaucer.

Det er antatt at Chaucer studerte juss ved Inner Temple (en Inn of Court) på denne tiden, men dette er ikke bevist. Det er nedtegnet at han ble medlem av Edvard IIIs hoff som kammertjener (valet), livgarde (yeoman) eller herre (esquire) den 20. juni 1367, en posisjon som kan bety flere typer arbeid. Han reiste rundt flere ganger, noen ganger i rollen som kammertjener. I 1368 kan han ha vært tilstede ved bryllupet til Lionel av Antwerpen og Violante, en datter av Galeazzo II Visconti, i Milano i Italia. To andre litterært lærde fra denne tiden, som også var til stede, var Jean Froissart og Francesco Petrarca. På denne tiden er det antatt at Chaucer selv var utøvende forfatter og hadde skrevet Hertuginnens bok (The Book of the Duchess) til ære for Blanche av Lancaster, den avdøde hustruen til John av Gaunt som døde i 1369. Boken var et fortellende dikt i form av en drømmevisjon.

Hemmelig agent

Chaucer reiste til Picardie i nordlige Frankrike som en del av et felttog og besøkte Genova og Firenze i 1373. Det er på denne italienske reisen at det er spekulert i om han kom i kontakt med den middelalderske italienske poesien, litterære former og fortellinger som han kom til å bruke senere. Det er mulig at han møtte Baccaccio og Petrarca, men det er ikke bevist. Kanskje var det Dante som senere inspirerte han til å bruke sitt morsmål i diktningen.

Han foretok senere en mystisk reise i 1377, hvor opptegnelser fra denne tiden er selvmotsigende i detaljene. Senere dokumenter synes å antyde at han var på en delegasjon sammen med den franske kronikøren Jean Froissart for å arrangere et ekteskap mellom den framtidige Rikard II og en fransk prinsesse, og således avslutte hundreårskrigen. Om dette var hensikten med reisen var den dog forgjeves, for noe ekteskap kom aldri i stand.

I 1378 sendte Rikard II Chaucer ut som hemmelig utsending til Visconti og til Sir John Hawkwood, en engelsk leiesoldat, i Milano. Det er på denne personen Hawkwood som Chaucer baserte sin figur «Ridderen». Ridderen, basert på beskrivelsen av hans drakt og framtoning, synes identisk med hvordan en leiesoldat ville ha sett ut på 1300-tallet.

Lønn for strevet

Chaucer leser fra sitt Troylus og Criseyde: fra et tidlig manuskript fra 1400-tallet nå oppbevart ved Corpus Christi College, Cambridge.

En mulig indikasjon på at hans karrière som forfatter ble anerkjent ved hoffet kom da kong Edvard III bevilget Chaucer en gallon (4,5 liter) med vin daglig for resten av hans liv for en uspesifisert oppgave. Dette var en uvanlig belønning, også i ettertiden, men det ble gitt på en festdag, St. Georgsdagen (23. april) 1374 da kunstneriske prestasjoner tradisjonelt ble belønnet. Det er antatt at kongen priset et av Chaucers tidlige dikt, men det er ikke kjent hvilket, dog tyder et dikt for en konge at han var en forløper for senere laurbærkronede diktere (poet laureate = hoffdikter). Chaucer fortsatte å motta sitt vederlag i flytende form inntil Rikard II kom til makten, og det ble da omgjort til et tilskudd i rede penger den 18. april 1378.

Chaucer fikk den svært håndgripelige jobben som kontrollør av ullhandelen ved Londons havn som han begynte den 8. juni 1374. Han må ha vært godt rustet for denne rollen ettersom han fortsatte i den i de neste tyve årene, noe som var en lang periode på denne tiden. Hans liv er fortsatt udokumentert for mesteparten av de neste ti årene, men antagelig skrev han (eller begynte skrivingen) av sitt mest berømte verk i løpet av denne perioden. Han ble nevnt i noen juridiske papirer den 4. mai 1380 som involverte ham i «raptus» av eller med en Cecilia Chaumpaigne. Hva raptus menes her, voldtekt eller mest sannsynlig bortførelse, eller ganske enkelt en form for galskap, er ikke klart. Hendelsen synes å ha blitt løst hurtig ved at Chaucer betalte for å unngå rettssak, og tvisten synes ikke å ha endret Chaucers omdømme. Det er ikke kjent om Chaucer var i London ved bøndenes opprør i 1381 og da Tower of London ble stormet.

Begynnelsen på Canterbury-fortellingene

Mens han fortsatt arbeidet som kontrollør synes det som om han flyttet til Kent, etter å ha blitt utpekt som en av fredskommisjonærene der på en tid da en fransk invasjon var en mulighet. Muligens startet han arbeidet med Canterbury-fortellingene tidlig på 1380-tallet. «Pilegrimenes veg», som hans fiktive figurer benytter på sin veg til katedralen i Canterbury, går gjennom Kent. Han ble også et parlamentsmedlem for Kent i 1386. Det er ingen referanser etter denne datoen til hans hustru Philippa, og antagelig døde hun i 1387. Chaucer overlevde de politiske urolighetene som ble satt i gang av den såkalte «lordenes appeller», det vil si en gruppe mektige baroner som kom sammen for å ta den politiske makten fra kong Rikard II, og til tross for at Chaucer selv kjente godt flere av de som ble henrettet etterpå.

Den 12. juli 1389 ble Chaucer utpekt som skriver av kongens verker, en form for formann for å organisere det meste av kongens byggeprosjekter. Ingen betydelige arbeider ble påbegynt i hans tid, men han ledet reparasjoner av Westminster Palace, St. George's Chapel ved Windsor, og fortsatte byggingen av kaianleggene ved Tower of London, og bygde standene for en turnering som ble holdt i 1390. Det må ha vært en vanskelig jobb, men det betalte godt — to shillinger om dagen — over tre ganger mer enn hans lønn som kontrollør. I september 1390 forteller opptegnelser at han ble ranet og mulig også skadet mens han holdt på med sin forretning, og det var kort tid etter at han sluttet å arbeide for kongen. Omtrent rett etter, den 22. juni, begynte han som stedfortredende forstmester for den kongelige skogen i North Petherton i Somerset. Dette var mer en posisjon hvor vedlikehold var en viktig del av embetet, men ikke uten muligheter til skaffe seg inntekter. Det er antatt at han stoppet skrivingen av Canterbury-fortellingene mot slutten av dette tiåret.

Chaucer dør

Kort tid etter at hans velynder Rikard II ble styrtet i 1399 forsvinner Chaucer ut av de historiske opptegnelsene. Det er antatt at han døde av en ukjent grunn den 25. oktober 1400, men det er intet solid bevis for denne datoen. Kilde for datoen er en inngravering på hans gravstein, og den ble reist mer enn hundre år etter hans død. Det finnes noen fantasifulle spekulasjoner om at han ble myrdet av Rikard IIs fiender, eller til og med på ordre fra hans etterfølger Henrik IV, men det finnes ingen sikre bevis som støtter denne hypotesen, annet enn at han ikke etterlot seg et testamente og antagelsen om at han var kritisk til kirken.

Den nye kongen, Henrik IV, fornyet bevilgninger som Rikard II hadde gitt Chaucer, men i Chaucers klage til sin pengepung (The Complaint of Chaucer to his Purse) antyder Chaucer at bevilgningene ikke ble betalt. Siste gang Chaucer blir nevnt i de historiske opptegnelser er den 5. juni 1400, da noe penger som han hadde skyldt ble betalt. Chaucer ble gravlagt i Westminster Abbey i London, noe som var hans rett i henhold til det arbeid og de posisjoner som han hadde holdt, og det nye huset som han leide i nærheten den 24. desember 1399. I 1556 ble hans levninger overført til en mer utsmykket grav og gjorde Geoffrey Chaucer til den første forfatter som ble æret i det område som i dag er kjent som Poetenes hjørne (Poets' Corner).

Verker

Geoffrey Chaucer slik han ble framstilt på 1800-tallet, fra The Illustrated Magazine of Art.

Chaucers første betydelige verk, Hertuginnens bok, var en elegi (klagesang) for Blanche av Lancaster (som døde i 1369). Det er mulig at dette diktverket ble bestilt av hennes ektemann John av Gaunt ettersom denne skjenket Chaucer en annuitet på £10 den 13. juni 1374, noe som kan plassere skrivingen av dette diktet til årene mellom 1369 og 1374.

To andre tidlige verker av Chaucer var Anelida og Arcite, og Berømmelsens hus (House of Fame). Chaucer skrev mange av sine viktigste verker i en frodig periode da han arbeidet som tollkontrollør i London (1374 til 1386). Hans Fuglenes parlament (Parlement of Foules) er i fransk tradisjon et allegorisk diktverk hvor ørnen er den aristokratiske og høviske fuglen, støttet av falken, mens de laverestående fuglene latterliggjør dem ut ifra ulike motiver.

Legenden om gode kvinner (Legend of Good Women) og Troilus og Criseyde er to andre. Spesielt det siste er et langt og fullendt dikt. Den tragiske fortellingen om den trojanske helten og hans troløse elskede var tidligere fortalt av andre middelalderforfattere, og Chaucers versjon er en fri bearbeidelse av Boccaccios Filostrato. Chaucer utmerker seg med skarp psykologi og karakterskildring hvor han gir avkall på allegoriens overfladiske lek. Mange har vurdert dette verket like høyt som hans mest kjente verk, Canterbury-fortellingene som det er antatt at han startet arbeidet på tidlig på 1380-tallet.

I Canterbury-fortellingene forflytter Chaucer sitt tema fra eventyrverden og til engelsk jord. Det er en samling av fortellinger fortalt av fiktive pilegrimer på den årlige reisen til Canterburykatedralen. Når de samles på et vertshus blir de enige om å underholde hverandre med historier, to hver på vegen til katedralen og to til på vegen tilbake. Det ville ha gitt 120 fortellinger, men selv om Chaucer skrev på verket i flere år, ble bare 24 nedtegnet av den storstilte planen.

Canterbury-fortellingene står i kontrast til annen litteratur i samme periode ved fortellingens naturalisme, mangfoldet i historiene som pilegrimene forteller og de varierte karakterfigurene som er beskjeftiget i pilegrimsreisen. Mange av historiene til pilegrimene synes å passe til deres individuelle personligheter og sosiale ståsted. Ridderen forteller en høvisk roman, abbedissen en helgenlegende, den fulle mølleren en grovkornet historie og videre slik at verket gir eksempler på de fleste av middelalderens litterære genrer.

Moderne kritikk har hevdet at portrettene ikke er individuelle som i en roman, men sosiale portretter som representanter av samfunnsklasser og stander med den hensikt å gi en sosial satire. Andre har hevdet at Chaucers viser innsikt i menneskelig psykologi og sympati for menneskelige svakheter, som William Shakespeare, og som gjorde det mulig for ham å trenge hinsides samtidens konvensjoner. Mens Dantes reise i Den guddommelige komedie endte i guddommelig renselse lærer Chaucers pilegrimer om de menneskelige svakheter, skjønt han utelukker ikke at en pilegrimsreise kan ende i velsignelse.

Chaucers persongalleri ble delvis tatt fra virkeligheten: vertshusholderens navn ble tatt fra en samtidig vertshusholder i Southwark, og det har også blitt foreslått de virkelige identitetene til Enken fra Bath, Handelsmannen og Studenten. De mange jobbene som Chaucer selv hadde i middelalderens samfunn – pasje, soldat, budbringer, kammertjener, byråkrat, oppsynsmann og administrator – gjorde det mulig for ham å trekke fra egne erfaringer fra de ulike mennesker han møtte inn i fortellingen. Han kunne etterape deres talemåter og satirisere deres væremåte i det som skulle bli populærlitteratur og formdannende om de samme typer mennesker. Chaucer lar mye være usagt, såkalt understatement, og derfor er ironien bitende. Selv om flere av fortellingene er kjent fra annet hold, er det måten Chaucer forteller dem på som gjør ham til ensom engelsk svale, i et århundre hvor det litterære liv i England var tilnærmet uttørket. Han er således allment anerkjent som den første engelske forfatter av verdensformat.

Bilde fra en håndskrift av Roman de la Rose.

Chaucers verker er stundom gruppert i først en fransk periode, deretter en italiensk periode og til slutt en engelsk periode, hvor Chaucer i tur og orden ble påvirket av det enkelte lands litteratur. Troilus og Criseyde er opplagt fra den midterste perioden, ved dens avhengighet til italiensk lyrikks former og som ikke var godt kjent i England på denne tiden, men som sannsynligvis Chaucer selv var blitt familiær med i løpet av sine hyppige reiser til utlandet. I tillegg, med dets bruk av klassiske og antikkens emner og dets utpenslede, høviske språk skiller det seg ut som et av hans mest komplette og mest velformede verk. I Troilus og Criseyde trekker Chaucer tungt fra sin kilde Giovanni Boccaccio og den latinske filosofen Boëthius fra 500-tallet. Det er likevel Fortellingene fra Canterbury, med dens lidderlige spøk og respektable figurer som ofte blir underbygget med humor, som har sementert Chaucers omdømme.

Chaucer oversatte også slike viktige verker som Boëthius’ Filosofiens trøst og Roseromancen eller Roseromanen av Guillaume de Lorris (senere utvidet og fullført av Jean de Meun). Mens det er en del forskere som mener at Chaucer oversatte deler av Roseromancen som Roman de la Rose, er det andre som hevder at dette har blitt klart motbevist. Mange av hans andre verker var svært løse oversettelser, eller bare fritt basert på verker fra det europeiske fastlandet. Til tross for sine litterære lån forble han en høyst individuell lyriker med en personlig stil og teknikk.

Chaucers «Astrolabium».

Det er i denne rollen som Chaucer mottar sin første lovprisning fra kritikere. Eustache Deschamps skrev en ballade om den store oversetter og kalte seg selv for en «brennesle i Chaucers poetiske hage». I 1385 ga Thomas Usk en blendende referanse til den engelske dikteren og John Gower, Chaucers fremste samtidige rival innen poesien, lovpriste ham også, skjønt denne rosen ble senere redigert ut av Gowers Confessio Amantis. Det er blitt antydet at det var på grunn av vondt blod mellom dem, men redigeringen kan like gjerne ha skjedd i henhold til stilistiske årsaker.

Et annet betydningsfullt verk av Chaucer er hans Avhandling om astrolabiet (A Treatise on the Astrolabe) (astrolabium, av astro-, stjerne, og labe, å ta), muligens for hans egen sønn, og som i detalj beskriver formen og bruken av det astronomiske instrument. Selv om store deler av teksten kan ha kommet fra andre kilder, indikerer avhandlingen at Chaucer var bevandret innenfor vitenskapen i tillegg til sine litterære talenter. Et annet vitenskapelig verk som ble gjenoppdaget i 1952 var Planetens ekvator (Equatorie of the Planetis) som har et tilsvarende språk og håndskrift. Verket viderefører flere av tankene fra Avhandling om astrolabiet, men det er likevel usikkert om Chaucer har skrevet det.

Innflytelser

Lingvistisk

Chaucer skrev i et kontinentalt syllabisk (stavelsesdannende) versemål, en stil som hadde utviklet seg siden midten av 1100-tallet som et alternativ til angelsaksisk poesi uten stavrim. Chaucer er kjent for metriske nyskapninger hvor han oppfant høviske rim, «rhyme royal», og han var en av de første engelske poeter til å benytte jambisk pentameter i sin diktning. Opplegget med disse femfotsversene i couplet (versepar) på rim ble først sett i hans Legenden om gode kvinner, og ble hyppig brukt i mange av hans senere verker. Det ble deretter en av de vanligste poetiske former i engelsk litteratur. Hans påvirkning som satiriker er også viktig. Første gangen hvor han gjør bruk av humoristisk tilnærming til lokaldialekter er i den tredje historien i Canterbury-fortellingene, Reevens fortelling (The Reeve's Tale).

Portrett av Chaucer fra Thomas Hoccleve, som kjente Chaucer personlig slik at en viss portrettlikhet er sannsynlig.

Chaucers poesi, sammen med andre forfattere i samme periode, har fått æren for å standardisere Londondialekten i middelalderens engelske språk fra en kombinasjon av dialekter fra Kent og Midlands. Det er sannsynligvis en overvurdering; påvirkningen fra hoffet, kanselliet og byråkratiet — som Chaucer selv var en del av — hadde en betydelig påvirkning på utviklingen av standard engelsk. At moderne engelsk har distansert seg fra Chaucers språk kommer fra effekten av det store vokalskiftet som skjedde en tid etter hans død. I løpet av tiden mellom Chaucher og Tudortiden hadde det engelske språket endret seg sterkt; mange ord hadde fått færre stavelser, og ikke minst hadde betoningen og trykket flyttet på seg. Mellomengelsk hadde blitt til moderne engelsk, og endringene hadde blant annet bakgrunn i perioden av innbyrdes engelsk strid og uro som hadde brutt den litterære kontinuiteten.

Endringen av uttalen gjør at lesningen av Geoffrey Chaucer blir vanskelig for moderne lesere. Man har blant annet ment at uttalen av middelengelsk kan være ganske likt lyden av moderne skotsk-engelsk. Statusen av endelsen –e i Chaucers verslinjer er usikker: det synes som om at endelsen –e gikk ut av bruk i dagligtale allerede i Chaucers egen tid og dens litterære bruk var således ujevn. Chaucers versebygging antyder at endelsen –e noen ganger er uttalt og andre ganger er stum. Når den blir uttalt mener forskerne at den ble uttalt som en schwa-lyd. Bortsett fra den uregelmessige stavingen er det meste av ordforrådet fortsatt gjenkjennelig for den moderne leser. Ordlisten Oxford English Dictionary har opptegnet flere ord hvor Chaucer nevnes som den første forfatter som brukte dem i sin diktning. Disse ordene var sannsynligvis brukt av andre i hans samtid, men Chaucer, med sitt øre for dagligspråk og dialekter, er den tidligste skriftlige kilde. En del av hans ord som starter på bokstaven a er blant annet acceptable, alkali, altercation, amble, angrily, annex, annoyance, approaching, arbitration, armless, army, arrogant, arsenic, arc, artillery og aspect.

Litterært

Chaucers tidlige popularitet og berømmelse er dokumentert ved de mange andre lyrikere som etterlignet hans verker. John Lydgate var en av de første imitatorene som skrev en fortsettelse på Canterbury-fortellingene. Senere var det en gruppe med lyrikere bestående av Gavin Douglas, William Dunbar og Robert Henryson — kjent som de skotske chaucerianerne – som sto i gjeld til hans stil.

Mange av manuskriptene til Chaucer inneholdt tekstmateriale fra disse beundrende lyrikerne og beundringen fra senere poeter i den romantiske perioden var farget av at de ikke visste hvilke av Chaucers verker som var ekte og hvilke som ikke var det. Forfattere på 1600- og 1700-tallet, eksempelvis John Dryden beundret Chaucer for hans fortellinger, men var ikke begeistret for hans rytme og rim. Grunnen var at få kunne lese mellomengelsk og teksten hadde i mellomtiden blitt herjet med av trykkeriene og etterlatt seg et lite beundringsverdig skvip.

Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at man ble enig om den offisielle chaucerianske kanon, først og fremst som et resultat av arbeidet til filologen Walter William Skeat. Et hundre og femti år etter sin død ble Canterbury-fortellingene valgt ut av William Caxton (ca. 1415~1422 – ca. 1492) til å bli den første boken som ble trykket i England.

Chaucers engelske språk

Selv om Chaucers språk er mye nærmere moderne engelsk enn teksten til Beowulf er det, skiller den seg nok ut til at de fleste utgivelser moderniserer (og stundom «bowdleriserer») hans formspråk. Det følgende er et eksempel fra prologen til Stevningsmannens fortelling (Summoner's Tale) som sammenligner Chaucers tekst med en moderne oversettelse:

Tekst	original	Oversettelse
	This frere bosteth that he knoweth helle,	This friar boasts that he knows hell,
	And God it woot, that it is litel wonder;	And God knows that it is little wonder;
	Freres and feendes been but lyte asonder.	Friars and fiends are seldom far apart.
	For, pardee, ye han ofte tyme herd telle	For, by God, you have ofttimes heard tell
	How that a frere ravyshed was to helle	How a ravished friar went to hell
	In spirit ones by a visioun;	In spirit, once by a vision;
	And as an angel ladde hym up and doun,	And as an angel led him up and down,
	To shewen hym the peynes that the were,	To show him the pains that were there,
	In al the place saugh he nat a frere;	In the whole place he saw not one friar;
	Of oother folk he saugh ynowe in wo.	He saw enough of other folk in woe.
	Unto this angel spak the frere tho:	To the angel spoke the friar thus:
	Now, sire, quod he, han freres swich a grace	«Now sir», said he, «Are friars in such good grace
	That noon of hem shal come to this place?	That none of them come to this place?»
	Yis, quod this aungel, many a millioun!	«Yes,» answered the angel, «many a million!»
	And unto sathanas he ladde hym doun.	And the angel led him down to Satan.
	--And now hath sathanas,--seith he,--a tayl	He said, «And Satan has a tail,
	Brodder than of a carryk is the sayl.	Broader than a large ship's sail.
	Hold up thy tayl, thou sathanas!--quod he;	Hold up your tail, Satan!» he ordered.
	--shewe forth thyn ers, and lat the frere se	«Show your arse, and let the friar see
	Where is the nest of freres in this place!--	Where the nest of friars is in this place!»
	And er that half a furlong wey of space,	And before half a furlong of space,
	Right so as bees out swarmen from an hyve,	Just as bees swarm from a hive,
	Out of the develes ers ther gonne dryve	Out of the devil's arse there drove
	Twenty thousand freres on a route,	Twenty thousand friars on a route,
	And thurghout helle swarmed al aboute,	And they swarmed all over hell,
	And comen agayn as faste as they may gon,	And came again as fast as they had gone,
	And in his ers they crepten everychon.	And every one crept back into his arse.
	He clapte his tayl agayn and lay ful stille.	He clapped his tail again and lay very still.

Historisk mottakelse og fremstilling

Manuskripter

Geoffrey Chaucer levde i en tid før boktrykkerkunsten. Han tjente ikke på sine verker. Det var det bare avskriverne (kopistene) som gjorde. Skrivingen var dessuten bare halve jobben. Middelalderens forfattere var mer enn ordsmeder, de var også underholdningsartister. For forfatteren var det et lite marked for bøker og få kunne lese slik at det forfatteren skrev var ment for høytlesning. Antagelig var uttale, trykk og pause viktige for forfatterens tekst.

Så tidlig som i 1400 var Chaucers leserkrets ved hoffet medlemmer av den voksende lese- og skrivekyndige, middel- og kjøpmannsklassen, hvor mange av dem også var sympatisører av lollardismen som leste Chaucer som en av sine egne, spesielt hans satirer om prester og ulike religioner. Det ville ikke ha vært så mange manusskrifter i dag, om ikke lesere fra denne gruppen hadde skapt en stor etterspørsel etter dem.

Trykte bøker

Senere ble Chaucer formidlet i to samtidige fremstillinger. På den ene siden var han en hoffmann og kongens mann, en internasjonal humanist som var godt kjent med klassikerne og den kontinentale kulturen; og på den andre siden, også som en mann av folket, en enkel satiriker og en kritiker av kirken.

På samme tid ble Chaucer fremmet av både et høyverdige og lavverdige publikum, ved å bety ulikt for forskjellige mennesker ved en blanding av estetiske og politiske grunner — noe som var velsignelse for trykkerier og bokhandlere.

Folioutgavene av Chaucers verker på 1500-tallet var de første såfrøene i konstruksjon av den engelske litterære ane, som kunne bli lest som støtte for både radikale og konservative posisjoner foruten ulike historiske fortellinger: en populær, reformasjon nedenfra og en hoffkontrollert reformasjon ovenfra.

På 1500-tallet og 1600-tallet ble Chaucer trykket og utgitt mer enn noen annen engelsk forfatter, og han var den første forfatter som fikk sine verker samlet i storstilte enkeltbindsutgaver hvor en Chaucer-kanon begynte å danne seg. Noen forskere har hevdet at 1500-tallsutgavene av Chaucer satte en presedens for alle andre engelske forfattere i henhold til presentasjon, prestisje og suksess i trykk. Disse utgavene etablerte Chaucers berømmelse, men de satte også i gang den kompliserte prosessen med å rekonstruere og ofte dikte opp Chaucers biografi og den kanoniske list av verker som ble tilegnet ham.

William Caxtons to folioutgaver av Canterbury-fortellingene ble utgitt i 1478 og 1483. Richard Pynson, kongens trykker i over tyve år, var den første som samlet og solgte noe som minnet om en utgave av Chaucers samlede verker, og i samme prosessen førte med fem trykte tekster som ikke var Chaucers. Samlingen var faktisk tre enkeltstående trykte tekster, eller samlinger av tekster, innbundet som et bind. Det er en sannsynlig forbindelse mellom Pynsons produkt og William Thynnes tilsvarende rundt seks år senere. Thynne hadde en framgangsrik karrière fra 1520-tallet og fram til sin død i 1546, da han var mester for den kongelig husholdning. Hans utgave av Chaucers verker i 1532 og 1542 var de første betydelige bidrag til eksistensen av en vidt akseptert chauceriansk kanon. Thynnes utgave var sponset og støttet av kongen, som blir æret i et forord av Sir Brian Tuke. Thynnes kanon brakte et antall av apokryfiske (tvilsomme) verker assosiert til Chaucer fram til et totalt antall av 28.

Det som sannsynligvis var det mest betydningsfulle aspektet ved den voksende apokryfiske tekstene, er at den med Thynnes utgaver inkluderte middelaldertekster som fikk Chaucer til å framtre som en protestant før reformasjonen, spesielt Kjærlighetstestamentet (Testament of Love) og Plogmannens fortelling (The Plowman's Tale). Ettersom disse chaucerianske tekstene ikke ble betraktet som apokryfiske før på slutten av 1800-tallet, fikk disse middelaldertekstene et fornyet liv og hvor engelske protestanter videreførte lollardismen ved å lese eksisterende tekster og forfattere som de tolket som støttende for deres sak. De offisielle Chaucers verker av de første trykte utgavene var konstruert som før-protestantiske, slik det også ble gjort med William Langland og Piers Plowman.

Den berømte Plogmannens fortelling kom ikke med i Thynnes utgivelse før i den andre 1542-utgaven. At den kom med var på grunn av at Thomas Usks Kjærlighetstestamentet kom med i den første utgaven. Kjærlighetstestamentet imiterer, låner i fra og således minner om Chaucer, Usks samtidige, og samtidig låner det friskt fra Piers Plogmannens fortelling. Ettersom Kjærlighetstestamentet nevner dets forfatters andel i et mislykket komplott (bok 1, kapittel 6), hans fengsling, og (kanskje) en avsverging av (et mulig lollardistisk) kjetteri, ble alt dette assosiert med Chaucer. Usk selv ble henrettet som kjetter og forræder i 1388. Interessant nok tok John Foxe denne avsvergingen av kjetteriet som et forsvar for den sanne tro og kalte Chaucer en «skikkelig Wiclevianer» og identifiserte ham feilaktig som en skolekamerat og nær venn av John Wycliffe ved Merton College på Universitetet i Oxford. Ingen andre kilder til Kjærlighetstestamentet eksisterer — det er kun Thynnes konstruksjon av hva de skrifter han hadde kommet over.

John Stow (1525–1605) var en antikvar, oldtidssamler og krønikeskriver. Hans utgave av Chaucers verker i 1561 økte de apokryfiske skriftene til mer enn 50 titler. Flere ble lagt til på 1600-tallet og var intakt så sent som 1810, lenge etter at Thomas Tyrwhitt beskar og klippet ned for hans utgave i 1775.

Samlinger og trykkingen av Chaucers verker var fra dens begynnelse en politisk virksomhet, ettersom hensikten var å etablere en engelsk nasjonal identitet og historie som hadde grunnlagt og autorisert Tudormonarkiet og Den anglikanske kirke. De skrifter som ble tillagt Chaucer var nettopp de som fikk ham til å virke som en representant for det protestantiske England.

I 1598-utgaven av Chaucers verker gjorde redaktøren Thomas Speght (død 1621) god bruk av Usks redegjørelse av hans politiske intriger og fengsling i Kjærlighetstestamentet, for å sette sammen en stort sett fiktiv «Livet til Vår Lærde Engelske Poet, Geoffrey Chaucer». Speghts «biografi» presenterte for leserne en tidligere radikalist i vanskelig tider, ganske lik deres egen, en før-protestant som til slutt gikk rundt kongens syn på religion.

Speght er også kilden til den berømte historien om at Chaucer ble dømt for å ha banket opp en fransiskanermunk i Fleet Street, foruten å ha konstruert et fiktivt våpenskjold og stamtre. Ironisk — og kanskje bevisst — en introduksjon i form av et unnskyldende brev i Speghts utgave fra Francis Beaumont forsvarer de upassende, «lave» og uanstendig delene hos Chaucer fra en elitisk, klassistisk posisjon. Francis Thynne noterte noen av disse motsigelsene og insisterte at Chaucer absolutt ikke var en fra den borgerlige klasse, og han nektet for munke-banke-historien. Likevel framhever Thynne selv at Chaucer støttet populære religiøse reformer og assosierte Chaucers syn med sin far William Thynnes forsøk på å inkludere Plogmannens fortelling og Pilegrimens fortelling i 1532- og 1542-utgavene.

Myten om den protestantiske Chaucer fortsatte å ha en vedvarende påvirkning på store deler av hans lesere. Selv om moderne litteraturforskere svært sjelden hevder at Chaucer støttet en religiøs bevegelse som ikke eksisterte før mer enn ett århundre etter hans død, har vekten av denne antagelsen i så mange år gjort at mange tar det for gitt at Chaucer i det minste mislikte og var motstander av katolisismen. Denne antagelsen danner store deler av mange kritiske tilnærminger til Chaucer, ikke minst de nymarxistiske forskerne.

Ved siden av utgivelsen av Chaucers verker var den mest imponerende litterære prestasjonen fra denne perioden John Foxes Handlinger og monumenter (Acts and Monuments). På samme måte som med Chaucers verker var den meget betydningsfull for den engelske protestantiske identitet, og den inkluderte Chaucer i sitt prosjekt. Foxes fremstilling av Chaucer var både avledet fra og bidro til de trykte utgavene av Chaucers verker, spesielt de fiktive biografiene. Det polemiske stykket Jack Upland ble første trykt i Foxes Handlinger og monumenter, og deretter i Speghts Chaucerbiografi. Speghts biografi er et ekko av Foxes egen fremstilling som selv var avhengig av de senere utgaver som føyde Kjærlighetstestamentet og Plogmannens fortelling til utgivelsene. Som Speght nedtoner Foxe Chaucers uanstendige og amorøse skrivning og insisterer at alt dette vitner om hans fromhet. Materiale som er vanskelig og problematisk er bedømt metaforisk, mens den mer likefremme satiren (som Foxe foretrekker) mener han skal oppfattes bokstavelig.

Liste over Chaucers verker

De følgende betydelige verker er i delvis kronologisk orden, ettersom forskerne fortsatt diskuterer dateringen av de fleste av Chaucers verker, og ved at samlingene av historier har blitt bygget og satt sammen over en lang tid.

Betydelige verker

Egil Tveterås gjore første norske oversettelse av Canterburyfortellingene til norsk i 1953. Ny utgave ble utgitt i 2002. Den norske middelalderhistorikeren Kåre Lunden gjendiktet et utvalg av Canterbury-fortellingene og andre verk av Chauser til nynorsk i 1993.

• Oversettelsen av Roman de la Rose, mulig bevart som The Romaunt of the Rose
• Hertuginnens bok (The Book of the Duchess)
• Berømmelsens hus (The House of Fame)
• Anelida og Arcite
• Fuglenes parlament (The Parliament of Fowls/Birds)
• Oversettelsen av Boëthius' Filosofiens trøst som «Boece»
• Troilus og Criseyde
• Legenden om gode kvinner (The Legend of Good Women)
• Avhandling om astrolabiumet (Treatise on the Astrolabe)
• Canterbury-fortellingene (The Canterbury Tales)

Korte dikt

• An ABC
• Chaucers Wordes unto Adam, His Owne Scriveyn
• The Complaint unto Pity
• The Complaint of Chaucer to his Purse
• The Complaint of Mars
• The Complaint of Venus
• A Complaint to His Lady
• The Former Age
• Fortune
• Gentilesse
• Lak of Stedfastnesse
• Lenvoy de Chaucer a Scogan
• Lenvoy de Chaucer a Bukton
• Proverbs
• To Rosemounde
• Truth
• Womanly Noblesse

Dikt som er tvilsomt tillagt Chaucer

• Against Women Unconstant
• A Balade of Complaint
• Complaynt D'Amours
• Merciles Beaute
• The Visioner's Tale
• Planetens ekvator (Equatorie of the Planetis) – en løs og grov oversettelse fra et latinsk verk avledet fra et arabisk verk av samme tittel. Det er en beskrivelse av konstruksjonen og bruken av hva som er kalt et 'equatorium planetarum', og ble brukt for å kalkulere planetens astronomiske baner og posisjoner (på den tid hvor man antok at solen kretset om jorda). Det tilsvarende Avhandling om astrolabiet blir vanligvis ikke betvilt som et genuint verk av Chaucer, foruten at Chaucers navn er merket i manuskriptet. Bevisene for at Chaucer skrev dette verket er fortsatt diskutable, og således ikke inkludert i The Riverside Chaucer. Om Chaucer ikke skrev dette verket ble det sannsynligvis skrevet av en samtidig.

Verker som er navngitt av Chaucer, men antatt tapt

• Of the Wreched Engendrynge of Mankynde, mulig oversettelse av pave Innocens IIIs De miseria conditionis humanae
• Origenes upon the Maudeleyne
• The book of the Leoun – Løvens bok er nevnt i Chaucers avsanning i slutten av Canterbury-fortellingene. Det er sannsynlig at han skrev et slikt verk, en antagelse er verket var så dårlig skrevet at det gikk tapt, men om det var tilfelle ville ikke Chaucer ha inkludert det i midten av sin avsanning. Isteden ville han ikke ha nevnt det i det hele tatt. En sannsynlig kilde forteller at det trolig var en avsanning av komponisten Guillaume de Machauts Dit dou lyon, en fortelling om hoffkjærlighet, et emne som Chaucer-forskere er enige om at han ofte skrev om (Le Romaunt de Rose).

Fiktive biografier og verker som plagierer Chaucer

• Pilegrimens fortelling (The Pilgrim's Tale) – skrevet på 1500-tallet med mange hentydninger til Chaucer.
• Plogmannens fortelling (The Plowman's Tale), også kjent som Plogmannens klage (The Complaint of the Ploughman) – en lollardistisk satire senere omfavnet som en protestantisk tekst
• Pierce the Ploughman's Crede – en lollardistisk satire som senere ble omfavnet som en protestantisk tekst.
• The Ploughman's Tale – teksten er hovedsakelig en store utgave av Thomas Hoccleves «Item de Beata Virgine»
• «La Belle Dame Sans Merci»—Richard Roos oversettelse av et dikt av det samme navn av Alain Chartier
• Kjærlighetstestamentet (The Testament of Love) – egentlig skrevet av Thomas Usk
• Jack Upland—en lollardistisk satire
• God Spede the Plow – låner deler fra Chaucers Monkens fortelling (Monk's Tale)

Referanser i populær kultur

I den amerikanske filmen En ridders fortelling (A Knight's Tale) spiller Paul Bettany en figur som kalles for «Geoffrey Chaucer», fremstilt som en spilleavhengig forfatter som blir herold (budbringer) for tittelfigurens ridder i en middelaldersk ridderturnering.

Eksterne lenker

• (en) Geoffrey Chaucer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Geoffrey Chaucer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Wikiquote: Geoffrey Chaucer – sitater

• Poems by Geoffrey Chaucer at PoetryFoundation.org Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.
• Verker av Geoffrey Chaucer hos Project Gutenberg
• Chaucer's Official Life Arkivert 9. oktober 2004 hos Wayback Machine. av James Root Hulbert.
• Tidlige utgaver av Chaucer
• BBC TVs bearbeidelse av bestemte deler av Canterbury-fortellingene
• Geoffrey Chaucer – Radio broadcast, In Our Time, 9. februar 2006, BBC Radio 4 radiosending (inkluderer lenke til «Listen Again»)
• «Geoffrey Chaucer Hath a Blog» En blogg for Chaucer-parodi
• The Canterbury Tales and Other Poems
• Chaucer's language: Glossary from the Canterbury Tales – Chaucers språk; ordliste fra Canterbury-fortellingene.
• Troilus and Creseyde
• Biography resources dedicated to Geoffrey Chaucer
• Chaucer Arkivert 16. april 2007 hos Wayback Machine. hos The Online Library of Liberty.
• The Canterbury Tales: A Complete Translation into Modern English – Canterbury-fortellingene i moderne engelsk utgave.

Utdannelsesinstitusjoner

• Caxton's Chaucer Komplett digitalisert tekster av Caxtons to tidligste utgaver av Canterbury-fortellingene fra British Library.
• Caxton's Canterbury Tales: The British Library Copies En utgave online med komplette avskrifter og bilder tatt av HUMI Project.
• Chaucer Metapage Arkivert 18. oktober 2007 hos Wayback Machine. – Prosjekt i tillegg til det 33. internasjonale kongress for middelalderstudier.
• Chaucer Page Arkivert 6. april 2011 hos Wayback Machine. av Harvard University.
• Tre nesten samtidige portrett av Chaucer
• Astronomi & astrologi i Chaucers verker