Fairchild PT-19
Fairchild PT-19 (utviklet fra Fairchild M-62) var et enmotors treningsfly for grunnopplæring av flyelever. Det var utviklet av Fairchild Aircraft, men ble bygget på lisens av flere produsenter.
| Fairchild PT-19 | |||
|---|---|---|---|
 PT-19 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | treningsfly | ||
| Produsent | Fairchild Aircraft | ||
| Designet av | Armand Thiebolt | ||
| Første flyvning | 1939 | ||
| Introdusert | 1940 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | United States Army Air Corps United States Army Air Forces | ||
| Antall produsert | 7 700 | ||
Utvikling
redigerI 1939 forventet US Army Air Corps et storinnrykk av nye flyelever, og var på utkikk etter et skolefly. Fairchild Aircraft hadde utviklet et lavvinget monoplan med fast understell og halehjul med produksjonsbetegnelsen M-62.
Skroget var en sveiset stålramme dekket av seilduk. Resten av flyet var i kryssfinér. Det var plass til to, en elev og en instruktør, plassert i tandem. Flyet hadde i utgangspunktet åpen førerkabin, men senere varianter fikk førerkabin-deksel. Det ble etter hvert også levert førerkabin-deksler til de flyene som var levert åpne.
Dette flyet fløy første gang i mai 1939, og deltok snart i en anbudsrunde med 17 andre treningsfly. Fairchild vant anbudet, og allerede i september ble kontrakt undertegnet med hæren. Flyet fikk betegnelsen PT-19 (Primary Trainer). Det første produksjonspartiet besto av 275 fly. Motoren var en 175-hesters Ranger L-440-1. Innen 1941 hadde man kommet i gang med masseproduksjon, og produksjonenslinjen ble utvidet til Aeronca og St. Louis Aircraft Corporation. Senere ble flytypen produsert også ved Howard Aircraft Corporation i USA og Fleet Aircraft Corporation i Canada. Det ble også bygget fly på lisens i Brasil.
En variant, PT-19B, var utstyrt for instrumenttrening i form av et sammenleggbart deksel i den fremre førerkabin.
Da det oppsto mangel på motorer, ble PT-23 introdusert. Den var identisk med PT-19 unntatt motoren; den var utstyrt med en 220-hesters Continental R-670. 869 fly av denne typen ble produsert. Også her kom det en instrumenttreningsversjon, hvorav 256 fly ble levert.
Den siste versjonen av M-62 var PT-26. Den benyttet en L-440-7-motor.
Navnet Cornell oppsto da PT-26 ble valgt som primærtreningsfly i Commonwealth Joint Air Training Plan. Det var tre Cornellvarianter:
- Cornell I betegnet en PT-26
- Cornell II PT-26A
- Cornell III PT-26B
I tjeneste
redigerSammenlignet med de tidligere biplan-treningsflyene, var PT-19 et avansert fly. Det hadde høyere hastighet, og en vingebelastning som lignet de kampfly elevene trente for å kunne bruke, og dermed flykarakteristikk som krevde mer presisjon. Det var billig, enkelt å vedlikeholde og praktisk talt lytefritt.
Likevel begynte det i 1943 å oppstå holdbarhetsproblemer med finérvingene på PT-19 og PT-23. Når vingene ble utsatt for vær og vind, oppsto det treråte, samt at lagene i finérplatene i vingene skilte seg. Det ble innført at alle fremtidige treningsfly skulle ha vinger i helmetall.
Tusenvis av fly i M-62-serien ble tatt i bruk i USAs og Storbritannias treningsprogram, og tjente sine land både under krigen og lenge etter. Et stort antall er fortsatt i bruk på verdensbasis.
Norske forhold
redigerI juni 1940 var løytnant Birger Fredrik Motzfeldt i Hærens flyvåpen i USA for å skaffe fly. Selv om Norge hadde kapitulert, trengtes fly til den flyskole Motzfeldt hadde vært med på å planlegge i Canada, Little Norway. 25. juni var han ved Fairchild-fabrikken i Virginia, der han testfløy en M-62. I løpet av en ettermiddag var kontrakt tegnet på seks fly. I august ble det inngått kontrakt om fire fly til, og i november ytterligere fire. Leveringen til den norske flygerskolen i Toronto begynte i august. Snart var 36 PT-19 på plass ved Little Norway. De første var levert med åpen førerkabin, men tilleggsutstyr ble innkjøpt slik at alle etter hvert hadde lukket førerkabin. Også blindflygingsutstyr ble innkjøpt og montert i de fly som ikke ble levert med det.
I tillegg til disse flyene, ble det mellom august 1942 og juli 1944 bestilt 50 PT-26. Disse kom fra Fairchild og Fleet.
Da krigen var over, var det 74 fly igjen av i alt 86 som var innkjøpt. Disse kom til Norge og ble tatt i bruk ved blant annet Feltflyskolen. Da Luftforsvaret gikk over til Saab Safir i 1956, ble de gjenværende Cornellene solgt til private brukere eller overlatt til NAK.
Det står to Fairchild Cornell utstilt på Forsvarets flysamling på Gardermoen. 103 er fra den første ordren inngått sommeren 1940. Det var i bruk frem til 1956. 205 kommer fra Fleet-fabrikken i Canada. Det var i bruk i Forsvaret frem til 1947, da det ble solgt privat. Har siden vært innom Sogn Yrkesskole, og har også stått utstilt på Forsvarsmuseet på Akershus festning.
Varianter med spesifikasjoner
rediger| Dimensjoner | PT-19 | PT-19A | PT-23 | PT-26 | PT-26A | PT-26B |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Vingespenn | 36 ft | |||||
| Vingeareale | 200 sq ft | |||||
| Lengde | 28 ft | 25 ft 11 in | ||||
| Høyde | 10 ft 6 in | 10 ft | ||||
| Vekt | ||||||
| Nettovekt | 1845 lb | 2045 lb | ||||
| Startvekt | 2545 lb | 2450 lb | ||||
| Ytelser | ||||||
| Topphastighet | 132 mph | 128 mph | 126 mph | 122 mph | ||
| Marsjhøyde | 15300 ft | 13200 ft | 17300 ft | 13200 ft | ||
| Rekkevidde | 400 st.m | 330 st.m | 450 mi | |||
| Annet | ||||||
| Motor | Ranger L-440-1 (175 hk.) 6 sylindre på rekke, luftkjølt |
Continental R-670-4, -5, -11 (220 hk.) 7 sylindre, radial, luftkjølt |
Ranger L-440-3 (200 hk.) | Ranger L-440-5 (200 hk.) | Ranger L-440-7 (200 hk.) | |
| Antall produsert | 270 | Fairchild 3182 Aeronca 477 St. Louis 44 Prod. opphørte høsten -43 |
Fairchild 2 Aeronca 375 Howard 199 St.Louis 200 Fleet 93 Prod. opphørte mai -44 |
Fairchild 670 Prod. opphørte i mai -44 |
Fleet 807 | Fleet 250 |
I tillegg, instrumentversjonene:
- PT-19B (774 i Fairchild, 143 ved Aeronca)
- PT-23A (Howard: 150, St.Louis: 106)
Kilder
rediger- Jane's All the World's Aircraft 1945
- US Military Aircraft since 1909 (Swanborough/Bowers)
- Artikler i Warbirds of Norway nr. 16-1