Arvedalslinjen

Arvedalslinjen eller offisielt Kongens Grubes bane var en 9,3 kilometer lang smalsporet sidebane til Rørosbanen, fra Tyvold stasjon til Kongens gruve. Det var en privat industribane eiet av Røros Kobberverk, i drift fra 1886 til 1910.^[1]

Arvedalslinjen

Aktivitet ved banen i 1880-årene
Foto: Marcus W. Noodt/NTNU

Rørosbanens etablering i 1877 revolusjonerte kommunikasjonene for Røros-distriktet generelt og Kobberverket spesielt, og sidebanen ble anlagt for transport av kobbermalm og vel så viktig svovelkis fra gruvene i Nordgruvefeltet til den nye banen. Industribanen ble bygget som en lokomotivbane med samme profil og sporvidde som Rørosbanen og kostet i alt 180.000 kr, bekostet av Kobberverket. Den ble åpnet for trafikk 11. oktober 1886 etter en anleggstid på ett år, hvorav det var byggestans i flere måneder pga. streng vinter med mye snø. Banen var Kobberverkets eiendom, men ble trafikkert med Rørosbanens materiell etter regler fastsatt ved Kongelig resolusjon samme år.

Fra Tyvold stasjon ble svovelkisen videresendt på Rørosbanens til Trondheim og deretter skipet i det alt vesentligste til eksport. Med denne transportmuligheten ble kisproduksjonen fordoblet og ble i praksis hovedproduktet til Kobberverket. I 1889 ble det produsert 27.484 tonn kis, samt 4828 tonn kobbermalm som ble sendt til Røros for smelting til kobber. Kobbermalmen var fattig (ca. 4% kobber), men til gjengjeld billig da den for størstedelen ble utvunnet som biprodukt til kisproduksjonen.

Endestasjon på fjellet var stollmunningen på Arvedalsgruven, som ble forbundet med Kongens Grube i 1886 og deretter ble begge gruvene drevet under sistnevntes navn. Banens stigning var opptil 40 promille, og ifølge gamle beretninger forekom det at kistoget fra Arvedals ikke fikk stoppet på Tyvold selv med fulle bremser på, og dermed dundret forbi stasjonen og langt nedover hovedlinjen på Rørosbanen før det fikk bakket tilbake. Ifølge instruksen skulle det derfor være "klar bane" på hovedlinjen før kistoget ble sluppet nedover Arvedalslinjen. Det var de første årene store problemer med å holde banen åpen om vinteren, mye vind og snø gjorde at banen føk igjen like fort som den var spadd frem med håndkraft. Det bedret seg en del da det etter noen år ble montert snøfangere på de mest utsatte stedene.

Både Arvedalslinjen og Rørosbanen erstattet mye av den gamle hestetransporten av malm og proviant mellom gruvene inne på fjellet, smeltehytta på Røros og eksporthavnen i Trondheim, og medførte på kort sikt stort inntekstap for småbrukere og andre i distriktet som hadde tjent til livets opphold gjennom transportoppdrag for Kobberverket. Over tid førte dette imidlertid til en bedring for jordbruket, ettersom småbrukerne nå kunne konsentrere seg om gårdsdriften.

Det kom etter hvert kritikk mot anlegget av jernbanen til Kongens gruve, ettersom en taubane ville vært billigere både i anlegg og drift. Dette ble tilbakevist med at da jernbanen ble planlagt var ikke «taubanens innretning ikke så fullkommen som nu» (i 1902). Overgangen til taubaner var likevel uunngåelig, Kobberverket bygget taubaner fra gruvene i Nordgruvefeltet, fra Kongens gruve via Sextus til Harborg stoppested ved Rørosbanen og i mars 1910 tok denne over og Arvedalslinjen ble nedlagt. Taubanen viste seg å være billigere og mer driftssikkert enn bruk av jernbane (taubanen var i mindre grad utsatt for snø og vind), og var i drift helt til Nordgruvefeltet ble nedlagt i 1948.

Skinnene til Arvedalslinjen ble fjernet utpå 1920-tallet, og i 1931 ble traseen gruset opp som vei og er idag en populær tur- og sykkelvei.