Albertine (roman)
Albertine er en tendensroman fra 1886 som ble skrevet av kunstmaleren Christian Krohg (1852–1925). Allerede dagen etter utgivelsen ble den forbudt av de norske myndighetene. Krohg har blitt stående i norsk kultur som «den sosialbevisste kunstneren» og boken Albertine var ment for å ryste og refse.
Handlingen
redigerBoken handler om en ung Kristiania-jente ved navn Albertine. Hun strever dagen lang som sypike hjemme hos sin mor. De er svært fattige, og broren hennes, Edvard, er veldig syk. Albertine sitter inne hele tiden og vil ikke gå ut ettersom hun ikke har noe fint å ha på seg. Svært mye tid går med til å tenke på sin søster Oline. Oline har en fin regnfrakk som Albertine kunne trenge dersom hun skulle bevege seg utenfor døren, men den vil hun definitivt ikke låne. Tidligere var Oline nemlig å finne på horestrøket i byen. En gang hadde Albertine sett henne gå inn døra til det offentlige prostitusjonsbygget. Oline hadde den gang smilt til henne, og hun klarer ikke å glemme det smilet. Gang på gang tenker hun på det hele.
Ikke kan hun begripe at Oline til slutt fikk lov til å gå oppover kirkegulvet med en eldre veletablert herre, hun som hadde vært slik en gatetøs. Uforståelig var det også hvordan folk kunne se på henne som en fullverdig kvinne.
Etter hvert gir hun seg og bestemmer seg for å låne regnfrakken likevel. Sammen med en venninne ved navn Jossa blir hun med på byen. Hun får smaken på utelivet og forelsker seg etter hvert i en herre ved navn Helgesen, men ham får hun dessverre ikke. I stedet får hun innkallelse til politifullmektig Winther. Han serverer henne noe å drikke, og hun faller i søvn og våkner ikke før hun merker at hun blir voldtatt av mannen. Dette får henne helt på skråplanet og er en av mange grunner til at hun selv ender som en gatetøs – akkurat slik som sin søster.
Bokens tema
redigerTemaet i boken er prostitusjon. Krohg skildrer hvordan dette foregikk på slutten av 1800-tallet. Boken er preget av refleksjon og moralisme og ble gitt ut som et innlegg i datidens moraldebatt, men ble beslaglagt kort tid etter dens utgivelse. Mange kjente kulturpersonligheter som blant annet Amalie Skram, Georg Brandes og Margrethe Vullum priste boken.
Fortellingen blir fortalt kronologisk, men leseren kan enkelte ganger få lese Albertines tanker i det hun tenker tilbake på de mange små hendelser som har preget henne. Handlingen flyter jamt i referatsform, men stopper enkelte ganger opp ved at samtaler innledes og replikker gjengis direkte. Dette gir et inntrykk av datidens miljø, normer og regler å kjenne. Lite skulle snakkes om direkte og derfor er samtalene mellom Albertine, Edvard og moren svært intetsigende.
Bokens vendepunkt er på det sted hvor bokens tema kommer frem i klartekst, i det Albertine blir voldtatt av politifullmektig Winther. Fra denne stund er ikke Albertine lenger en ‘uskyldig’ pike, og hennes oppførsel forandrer seg.
Bokens avslutning er sjokkerende ved at Albertine som i fortellingens innledning ble presentert som den snille og sjenerte piken ender opp med å rope etter mannfolk på gata: «Kom inn til meg da gutter! En etter en – alle sammen! Dere skal få det gratis! Kom -!».
Synsvinkel og virkemidler
redigerAlt hva leseren ser og hører blir presentert gjennom Albertine, med noen få unntak. Det er avstand mellom det Albertine sier og det hun tenker. Albertines hjem blir skildret tidlig i boken som et mørkt lite sted. De eneste bildene på veggene er bildet av kongen og dronningen. Iakttageren Krohg forteller om hvordan folk er kledd, spesielt hvordan de fine fruene og mennene er kledd.
Forfatteren har lagt handlingen til et konkret sted, som Karl Johans gate og utkanten av Oslo. Krohg ville la leseren se sitt eget samfunn i et speil. Han skildret en historie slik det virkelig var i samtiden, og fortellingens «skitne realisme» var nok også noe av grunnlaget for at boken ble beslaglagt.
Gjentagelse er et virkemiddel Krohg bruker flittig, spesielt av replikker og tanker. Ofte blir de samme tankene beskrevet, bare i en noe annen synsvinkel enn tidligere. Setningene er korte og de er ofte delt opp med tankestreker, noe som gjør teksten ekstra lett å lese.
Miljøet i boken spiller en viktig rolle for personer og deres holdninger og utvikling. Bokens moral er at det er en kausalårsak mellom fattigdom og moralisme, fattigdom og prostitusjon. Albertine ender som hun gjør på grunn av samfunnets karakter og tilstand.
Krohgs mening var at romanen skulle være et kampskrift mot den offentlige prostitusjon, men han var også opptatt av de fattige kvinnenes urettferdige og vanskelige situasjon. Det ble også understreket av hans artikler og ikke minst hans malerier. Etter store demonstrasjoner og press på daværende statsminister Johan Sverdrup, ble offentlig prostitusjon i den norske hovedstaden avskaffet bare et par år etter utgivelsen av Albertine.
Eksterne lenker
rediger- Utgaven fra 1991 hos Nasjonalbiblioteket