Wikipedia

Oliver Goldsmith

anglo-irsk forfatter

Oliver Goldsmith (født 10. november 1728, død 4. april 1774) var anglo-irsk romanforfatter, dramatiker, og poet. Han er best kjent for sin roman The Vicar of Wakefield (1766), for sitt pastorale dikt The Deserted Village (1770), og sine skuespill The Good-Natur'd Man (1768) og She Stoops to Conquer (1771, første gang framført i 1773). Han skrev også An History of the Earth and Animated Nature. Det er foreslått at han var den anonyme forfatteren bak den klassiske barnefortellingen The History of Little Goody Two-Shoes, og således kilden til den engelske frasen «goody two-shoes».

Oliver Goldsmith
Portrett ved Joshua Reynolds, 1769–70
Født10. nov. 1728[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Irlands flagg
Død4. apr. 1774[5][1][2][3]Rediger på Wikidata (45 år)
Englands flagg London
BeskjeftigelseDramatiker, poet
Utdannet vedUniversity of Edinburgh
Trinity College
Sligo Grammar School
NasjonalitetStorbritannias flagg Storbritannia
Irlands flagg Irland
GravlagtTemple Church[6]
MorsmålEngelsk
SpråkEngelsk
Periode1770-tallet
Viktige verkThe Vicar of Wakefield, She Stoops to Conquer
Signatur
Oliver Goldsmiths signatur
Oliver Goldsmith på Commons

Biografi

rediger
 
Oliver Goldsmith

Goldsmiths fødselsdato og år er ikke sikkert kjent. I henhold til USAs nasjonalbiblioteks autoritetsfil fortalte han en biograf at han var født den 10. november 1728. Fødestedet er også usikkert. Han ble født enten i bydistriktet Pallas i nærheten av Ballymahon i grevskapet Longford på Irland hvor hans far var en anglikansk kapellan ved sognet Forgney, eller ved residensen til besteforeldre på morssiden, ved Smith Hill House i sognet Elphin i grevskapet Roscommon hvor hans bestefar Oliver Jones var en prest og rektor ved Elphins sogneskole, og hvor Oliver Goldsmith selv var elev.[7] Da han var to år gammel ble hans far utpekt til rektor av sognet Kilkenny West i grevskapet Westmeath. Familien flyttet til prestegården ved Lissoy, mellom Athlone og Ballymahon, og de ble boende der til hans far døde i 1747.

I 1744 dro Goldsmith til Trinity College i Dublin. Hans lærer var Theaker Wilder. Da han stort sett neglisjerte sine studier i teologi og juss havnet han på bunnen av sin klasse. I 1747, sammen med fire andre studenter, ble han utvist for opptøyer etter at de hadde forsøkt å storme det beryktede fengselet Marshalsea.[8] Han tok eksamen i 1749 som filosofikandidat (Bachelor of Arts), men uten den utmerkelse som ville ha gitt ham adgang til en profesjon i kirken eller ved domstolen. Derimot synes det som om hans utdannelse ga ham en smak for å gå kostbart kledd, spille kort, synge irske folkesanger, og spille på fløyte. Han levde for en kort sammen med sin mor, forsøkte ulike yrker uten større suksess, og begynte planløst å studere medisin ved Universitetet i Edinburgh og ved Leiden før han dro ut på en lengre vandringstur i Flandern, Frankrike, Sveits og nordlige Italia. Han levde da stort sett hva han fikk til ved sitt vett og tigge brød ved å spille fløyte.

I 1756 bosatte han seg i London hvor han kortvarig hadde en rekke jobber, blant annet som apotekerassistent og som dørvokter ved en skole. Gjennom flere år var han i gjeld og tillegg tiltrukket av hasard og gambling, skaffet han seg spordiske inntekter ved være skribent som stort tempo produserte hva det skulle være av skriverier for ulike utgivere i London. Han ble en form for assisterende redaktør for Monthly Review, og han arbeidet frenetisk, anmeldte og omtalte drama, satirer, mytologi, filosofi, botanikk og hva emnet enn måtte være.[9]

 
Statue av Goldsmith ved Trinity College, Dublin.

På denne tiden fikk han innpass i selskapet til Samuel Johnson, og han var en av de som opprett «The Club» (Klubben). Kombinasjonen av hans litterære arbeid og hans utsvevende livsstil fikk Horace Walpole til å karakterisere ham som en «inspirert idiot».[9] Som skribent fikk Goldsmith et ry for å være «noe av en intellektuell lettvekter». Han hadde en egenskap for å banke sammen en handling og figurer som kunne interessere et publikum for en stakket stund.[10] I løpet av denne perioden benyttet han pseudonymet «James Willington», som egentlig var navnet på en medstudent ved Trinity, for i 1758 å utgi en oversettelse av selvbiografien til hugenotten Jean Marteilhe. Bokmarkedet i London ekspanderte raskt på denne tiden og bokhandlernes inntekter var ofte store, men det var et problem å skaffe nok bøker. Det var et stort behov for oversettelser og Goldsmith var villig til å oversette hva det måtte for dekke middelklassens litterære tørst etter kunnskap.[9] «Hans produksjon de neste fjorten år var like omfattende som den var ujevn og kvaliteten på hans bøker var bortimot omvendt proporsjonal med deres omfang. Hans åttebinds History of the Earth and Animated Nature, hans firebinds History of England, og hans History of Rome i to bind er i dag verdiløs og uleselig.» [9] I sin tid ga denne typen utgivelser mye informasjon til den interesserte leser, en del var riktig, men mye var direkte feil, og det hele var pakket inn i en lett, smidig prosa fra de forfattere han uten problemer plagierte fra.

Goldsmith ble beskrevet av sine samtidige som tilbøyelig for misunnelse, en likeartet, men oppfarende og rotete personlighet som en gang planla å emigrere til Amerika, men klarte det ikke da han ikke nådde skipet i tide. Joshua Reynolds, som kanskje forsto Goldsmith bedre enn mange andre, innså at ingen mann kunne oppnå et slikt rykte for absurditet uten at det var en grunn for det.[9] Han levde for hardt, spilte for mye kort, arbeidet for mye til hans helse brøt sammen. Isteden for å gå til en anerkjent lege, valgte han å behandle seg selv, og tok heller råd fra tilfeldige apotekere. 45 år gammel døde han den 4. april 1774.

Goldsmiths altfor tidlige død kan delvis ha vært framskyndet av hans egen feilaktige diagnose av sin nyreinfeksjon. Han ble gravlagt i Temple Church i London. Inskripsjonen lyder: «Her ligger / Oliver Goldsmith». Det er et monument for ham i senter av Ballymahon, også i Westminster Abbey med en gravskrift skrevet av Samuel Johnson.[11]

Forfatteren

rediger

Det er ikke Goldsmiths voldsomme produksjon av populærvitenskapelig sakprosa som har gitt ham en plass i litteraturhistorien, men hans skjønnlitterære virksomhet. På 1770-tallet fikk den glade komedien ny popularitet. Med She stoops to conquert: or, the mistakes of a night (1773), på norsk oversatt til Hun fornedrer seg for å seire og En natts forvekslinger, frambrakte han et lystspill som tidvis kan minne, kanskje bevisst, om Shakespeares romantiske komedier. «Som tittelen antyder, må den rike landadelsfamilien Hardcastles aktive datter ty til deklasserende rollespill for å nå sine mål på Amors domene.»[12] Stykket har vist seg levedyktig og har stadig stått på repertoaret til engelske teatre, og da Irland gjenoppdaget Goldsmith som en irsk forfatter har han også blitt satt opp på den nasjonale scene i Dublin.

Goldsmiths vandringsår til fots over Europa ga ham inspirasjon og materiale til et langt dikt, The Traveller (1764) som i henhold til Samuel Johnson var det beste siden Alexander Popes dager.[13] Han skrev også en rekke sentimentale romaner, og takket være diktets popularitet klarte han å få utgitt sin roman The Vicar of Wakefield (1766), en kort fortelling i pikaresk stil om den godhjertede og rørende pastor Primrose opplevelser.[13] Handlingen er ikke troverdig: på noen få sider rammes den stakkars presten av den ene katastrofale ulykken etter den andre uten at det får tilsvarende konsekvenser; eksempelvis nyheten om at datteren var død, viser seg at hun likevel ikke var død, sønnen som er anklaget for mord, blir tilsvarende frikjent, og så videre i samme opplegg. Det er mulig at Goldsmith hadde en ironisk distanse til prestens fortelling ved å legge inn så mange vanskeligheter som mulig, men boken har blitt populær, selv etter sin tid, og oversatt til flere språk.

Bibliografi

rediger
  • The Citizen of the World, brevprosa fra en fiktiv kinesisk reisende, 1760
  • The Traveller, dikt, 1764
  • The Hermit, romantisk ballade, 1765
  • An Elegy on the Death of a Mad Dog, ironisk dikt, 1766.
  • The Vicar of Wakefield, roman, 1766. Norsk oversettelse 1950 ved Aslaug Vaa: Wakefield-presten
  • The Good-natur'd Man, komedie, 1768
  • The Deserted Village, dikt, 1770
  • She Stoops to Conquer, komedie, 1771. Norsk oversettelse: En natts forvekslinger

Referanser

rediger
  1. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1643, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 64650, www.babelio.com, besøkt 17. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w63j3j8m, besøkt 17. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ IdRef, IdRef-ID 026896206, besøkt 17. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 81845, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 1943, besøkt 17. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Sligo Grammar School
  8. ^ Craig, Maurice (1952): Dublin 1650–1860. Allen Figgis & Co. Ltd. s. 184.
  9. ^ a b c d e Plumb, J. H.: Dr Oliver Goldsmith (1728-1774) Arkivert 11. mars 2013 hos Wayback Machine.
  10. ^ Ascendance of the inspired idiot
  11. ^ «Oliver Goldsmith: A Poet, Naturalist, and Historian, who left scarcely any style of writing untouched, and touched nothing that he did not adorn. Of all the passions, whether smiles were to move or tears, a powerful yet gentle master. In genius, vivid, versatile, sublime. In style, clear, elevated, elegant.» Epitaf skrevet av dr. Johnson, oversatt til engelsk fra latin.
  12. ^ Haarberg, Jon et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen, Oslo, s. 330.
  13. ^ a b Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere II, Oslo, s. 27

Litteratur

rediger
  • Dobson, Henry Austin (red) (1906): The Complete Poetical Works of Oliver Goldsmith, ISBN 1-58827-277-X
  • Campbell, Gordon (red.): Oliver Goldsmith (Everyman's Poetry Series), ISBN 0-460-87827-1
  • Connellan, J.A. (1935): Oliver Goldsmith of Elphin, utgitt for Goldsmith Society
  • Forster, John (1848): The life and times of Oliver Goldsmith, Ward, Lock and Co
  • Irving, Washington: Life of Oliver Goldsmith, ISBN 1-58963-236-2
  • Rousseau, George (1974): Goldsmith: The Critical Heritage, London: Routledge and Kegan Paul. ISBN 0-7100-7720-3
  • Rowley, Trevor (1978): Villages in the Landscape. Archaeology in the Field Series. London: J.M. Dent & Sons Ltd. s. 132. ISBN 0-460-04166-5.

Eksterne lenker

rediger
  (en) Author:Oliver Goldsmith – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oliver_Goldsmith&oldid=23637242»