Mjød

Mjød er en eldgammel alkoholholdig drikk, kanskje verdens eldste, laget med honning, vann og gjær, og i motsetning til øl er den laget uten bruk av korn og med en helt annen fremstillingsmåte. I ølproduksjon må kornet både maltes og meskes, så stivelsen omdannes til sukker som utløser gjæringen. I mjød inngår råvarene direkte i gjæringen, så mjød har mer felles med vin enn med øl. Mjød kan krydres med humle, som også forlenger holdbarheten, nellik og ingefær.

Mjød assosieres ofte med vikingtidens drikkehorn.

Ordet «mjød» er avledet av norrønt mjǫðr, og stammer i likhet med engelsk mead og russisk mjod (мёд) fra protoindoeuropeisk *medhu- «honning», «søt drikke» - men er ikke beslektet med middelengelsk meþeglin som ble til Chaucers ord meeth, som han kaller mjød i Canterbury Tales.

Mjødurt er en krydderplante som fikk sitt navn fordi den ble mye brukt til å sette smak på oldtidens mjød. At folk tenker seg mjød som en fyldig og søt drikke, skyldes at de fleste mjødprodusenter i moderne tid lager tradisjonell mjød som er søt og alkoholsterk. Men mjød kan ha varierende smak som avhenger av tilsetninger og lagring.

Historie og utbredelse

Keramikk fra Nord-Kina fra rundt 7000 f.Kr. inneholder kjemiske spor av gjæret honning, og på Kreta er det funnet spor etter en honningdrikke fra rundt 8000 f.Kr. I antikkens Hellas kalles mjød «ambrosia» eller «nektar», ansett som «gudenes drikke» som dryppet ned til menneskene i form av dugg, og ble samlet inn av biene. I keltisk mytologi berettes om en elv av mjød som renner gjennom paradiset, mens angelsakserne regnet mjød som en kilde til kunnskap, lyrikk og udødelighet.

I Norge og Skandinavia er mjød kjent som vikingenes festdrikk, men i vikingtiden måtte enten mjød eller honning importeres, så det har vært en kostbar drikke reservert for de rikeste. Birøkting ser først ut til å ha begynt i Norge på sent 1700-tall, og det er først etter den tid man fikk en norsk tradisjon for å lage mjød, og bare i Østfold og deler av Akershus. Birøktere har typisk vært nødt til å selge honningen, og selv bare lage mjød av honning som satt igjen på vokskakene.

Servering av medovukha, russisk mjød, malt av Konstantin Makovskij.

I norrøn mytologi omtales mjød spesielt i sagnet om jotnen Suttungs mjød som Odin stjal tilbake til æsene.

Christian 3. bestilte 66 tønner mjød fra sine lensherrer for å dekke hoffets behov. På samme tid hadde Gustav Wasa 64 tønner mjød lagret på Gripsholm slott alene. Uttrykket «Suttungs mjød» betegnet diktningens gave, jfr «Suttung-bevegelsen» som Ingeborg Refling Hagen tok initiativ til i 1948.

Mjød ble mindre populært fra 1700-tallet, men opplever i nyere tid en renessanse som håndverksprodukt. Noen merker selges på Vinmonopolet. I utlandet finnes et bredere spekter av alkoholholdige drikker under navnet mjød.

Litteratur

• Crane, Eva (1999). The World History of Bee Keeping and Honey Hunting. London: Routledge. ISBN 0415924677. 
• Garshol, Lars Marius (15. april 2018). «Mead: a Norwegian tradition?». Larsblog. Besøkt 24. oktober 2020. 
• Garshol, Lars Marius (2016). Gårdsøl: det norske ølet. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-51746-5. 
• Garshol, Lars Marius (2020). Historical Brewing Techniques: The Lost Art of Farmhouse Brewing. Boulder, Colorado: Brewers Publicatins. ISBN 978-1-938469-55-8. 
• Notaker, Henry (1993). Ganens makt: norsk kokekunst og matkultur gjennom tusen år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26009-8. 
• Moe, Dagfinn; Oeggl, Klaus (1. september 2014). «Palynological evidence of mead: a prehistoric drink dating back to the 3rd millennium». Vegetation History and Archaeobotany volume. 23: 515-526. doi:10.1007/s00334-013-0419-x. 

Eksterne lenker

• Oppskrift på mjød Arkivert 5. juli 2016 hos Wayback Machine. Ølportalen